Elskede Sputnik
Haruki Murakami
Pax Forlag, 2010
ISBN: 978-82-530-3256-6
249 sider
Tjueto år gamle Sumire er forelsket i en sytten år eldre kvinne. Men mens Miu er glamorøs og suksessrik, kler Sumire seg som en karakter fra en Jack Kerouac-roman i svære boots og en altfor stor tweedjakke fra bruktbutikken, og drømmer om å bli forfatter.
Sumire sitter i timesvis på telefonen med bestevennen K og snakker om de store spørsmål i livet. Hva er meningen med litteraturen, hva er egentlig seksuell tiltrekning, og burde hun fortelle Miu hva hun føler for henne? K, som selv har vært forelsket i Sumire i flere år, forsøker å gi råd så godt han kan. Så en dag ringer en desperat Miu ham fra en liten gresk øy. Noe uforlarlig har skjedd med Sumire, og hun trenger hans hjelp.
Elskede Sputnik er en medrivende roman og en lavmælt og dyptborende kjærlighetsfortelling, der mysteriet brått oppstår midt i det hverdagslige.
En av leseutfordringene jeg ville bryne meg på for året 2011 var å lese en bok av Haruki Murakami, hvis navn har vært i vinden en god stund nå. Valget falt til slutt på Elskede Sputnik av tre enkle grunner: Det relativt beskjedne sideantallet i forhold til flere av hans andre bøker, at handlingen virket ok ut fra baksideteksten å dømme, og den framtredende katten på omslaget. Sistnevnte en effektiv magnet på en katteelsker, og førstnevnte en fordel i tilfelle boken ikke skulle fenge. Det trenger vel ikke å gjøres så vanskelig bestandig...?
Sumire har oppgitt kunststudiene på universitetet til fordel for å prøve å lykkes som forfatter. Men veien dit er ikke enkel, og Sumire kommer aldri lengre enn å produsere tekster som blir makulert eller bare er skrivebordsskuff-materiale. Hun trenger mer tid og erfaring. Tiden går jo, enten man vil eller ikke, men hvor skaffer man erfaring fra?
Romanens jeg-forteller er den unge mannen K, som elsker Sumire dypt og inderlig. Hun gjengjelder dessverre ikke hans følelser, så K har rollen som hennes betrodde venn. Sumire har nemlig noe uventet bråforelsket seg i en annen. Den utvalgte er den mye eldre Miu, som er gift - og kvinne. K er den som blir oppringt midt på natten når Sumire trenger noen å snakke med, enten det er spørsmål klokken 04.15 om hva som er forskjellen på et tegn og et symbol, eller alvorligere saker.
Selv om historien ikke greide å suge meg inn i boka gikk lesingen kjapt og greit framover. Jeg liker Murakamis skrivestil, og festet meg ved flere avsnitt, setninger og formuleringer underveis som måtte leses gjennom en ekstra gang og grunnes litt over. Som blant annet dette:
Det viktigste er ikke de store tankene som andre har tenkt, men de små tankene du tenker selv.
Og:
Når det kommer til stykke, er det det du lærer med din egen kropp og dine egne penger du får mest bruk for, ikke den frysetørrede kunnskapen du finner i bøker. Slik er det med alt her i livet.
Likevel kjenner jeg at dette ikke er noe som treffer mitt lesehjerte og gjør at jeg hyler av begeistring. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva det er som ikke klaffer. Surrealismen? At det er for "moderne" for min smak? Særheten? Den trakk forsåvidt både opp og ned, for jeg likte at historien tok noen uventede retninger, men samtidig var den ganske merkelig også... Kanskje gikk jeg glipp av noe åpenlyst; jeg sitter i alle fall igjen med en liten bismak av at jeg ikke forsto hvor historien ville hen og hva det var meningen jeg skulle sitte igjen med av tanker og innsikt(?) etter endt lesing. Her skylder jeg likevel på mitt eget hode, og ikke forfatteren.
Vel, nå har jeg i alle fall prøvesmakt og lest ferdig én Murakami-bok. Det blir kanskje ikke flere, ikke så lenge jeg har så mange andre bøker på leselisten som lokker mer og roper høyere. Jeg synes Elskede Sputnik var velskrevet og spesiell, men likevel ikke noe for meg. Det er likevel spennende å gi nye forfattere og bøker et forsøk, selv om man kanskje ender opp med å ikke være overbegeistret i ettertid. Om ikke annet, så er man i alle fall én lese-erfaring rikere.
Karakter:
Lest:
11. - 12. juli 2011
