En god samaritt
Jordmoren 53, Sigrid Lunde
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-35213-4
253 sider
Det er jul i Sæterdalen, men bygda går slett ikke fredelige tider i møte. Endelig koker det over hjemme hos ekteparet Almnes, og Emil lar sin kone få unngjelde på usleste vis.
Litt senere får Astri beskjed om at Ditleff Didrichsen har blitt utsatt for et mordforsøk - og Lars Storset utpekes som gjerningsmann! Imens forsøker Vicky å forme en beslutning om fremtiden. Hun vil utdanne seg til sykepleier, men første skritt på veien er å bli en god samaritt.
Ditleff var pakket inn i bandasjer, og minnet om en egyptisk mumie slik Astri hadde sett dem i en amerikansk skrekkfilm.
Han stirret på henne.
Astri stilte seg ved sengen, slik at han kunne mønstre henne uten å snu hodet. Det var ikke godt å si hvor vondt han hadde det.
Jeg tror ikke jeg har nevnt akkurat dette tidligere når jeg har skrevet om bøkene, men oppsummeringen først i hver bok om hva som tidligere har hendt i serien er et fint tillegg for leserne. Nå går det ikke så lang tid mellom hver bok slik at jeg risikerer å glemmer så mye, men uansett kan det være greit å få en oppfriskning før man gyver løs på fortsettelsen.
Handlingen er ganske så mangfoldig denne gangen. Den høytidelige og koselige julestemningen smitter, det uventede glimtet fra Tyskland er både trist og interessant, og ekteparet Almnes har sitt å stri med. Og det er ikke bare ekteskap som settes på prøve denne vinteren... Det er mye som skjer på flere ulike hold, både på godt og vondt. Et par alvorlige innrømmelser dukker også opp etter hvert, og en av dem er i tillegg av en ganske uventet art. Og det ligger ymt om forandringer og svirrer i luften...
Boka er todelt, og mellom den første lange og den mye kortere andre delen er det lagt inn et tidshopp på to år fram i tid. Jø, hvor glad jeg er for dette tidshoppet, selv om første del underholdt godt. Men det føles ikke som noe savn å på denne måten "miste" litt over 2 år når første del avsluttes så naturlig, og mye gammelt er opp og avgjort. Vips så er vi over på noe helt nytt, og får lese om det som tittelen sier: Vickys vei mot å bli en god samaritt. Det er spennende å følge med ungjenta i det nye miljøet ved Orkdal Sanitetsforenings Sykehus; presentasjon av noen av de ansatte og hva hun blir satt til å gjøre, samt hennes nye bosted. Forfatteren skriver i forordet:
Da jeg for en fem-seks år siden begynte med å utvikle bokserien om jordmoren Astri, forutså jeg slett ikke at den skulle vare lenge nok til at Astris eldste datter, Klara Viktoria, rakk å bli voksen underveis.
Vel, det føles absolutt ikke som noen ulempe. Spesielt ikke nå. Vi får ikke lese så mange sidene om henne akkurat denne gangen, men den lille forsmaken vekker effektivt appetitten etter mer. Det hadde vært spennende om en bok hadde tatt for seg situasjonen til de som befinner seg i Tyskland også (som jeg må innrømme jeg hadde glemt litt ettersom den tråden har vært lagt død enn så lenge), men jeg er samtidig mer enn nok nysgjerrig på å få lese mer om Klara Victoria akkurat nå.
En god samaritt når ganske høyt opp mot toppen på stjernestigen. Innholdet både gleder, tilfredsstiller og interesserer, flere ønsker innfris og blanke ark kommer til. Og avslutningen er foruroligende trist, og er kanskje enda et skritt bortover veien mot "den nye tiden" i serien...?
Karakter:
Lest:
19. - 20. august 2011
Neste bok:
Reisen mot nord
Forrige bok:
Et liv i kjærlighet
