En svunnen tid
(Originaltittel: The Distand Hours)
Kate Morton
Schibsted, 2011
ISBN: 978-82-516-3626-1
624 sider
"Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet i et helt alminnelig hus i Bermondsey ..."
Edie Burchill og hennes mor har aldri stått hverandre nær. Da et bortkomment brev ankommer femti år for sent, begynner Edie å mistenke at moren har en hemmelighet som kan forklare hvorfor. Returadressen på brevet lyder Milderhurst slott, Kent - og nettopp her begynner Edie utforskningen av morens fortid.
Storslagen og elegant komponert mursteinsroman med dystre hemmeligheter, forbudt kjærlighet, krig og angst, eldgamle slottsvegger som bærer fortidens stemmer i seg - og en fantastisk men skremmende fortelling om en liten jente og en muddermann...
Hadde det ikke vært for at jeg bodde sammen med over 20 andre mennesker 24/7 denne uken da En svunnen tid ble lest, og midt oppi lesingen var opptatt med sosiale aktiviteter og forberedelser som statist i årets oppsetning av Spelet om Heilag Olav, hadde boka blitt slukt raskere og mer kontinuerlig enn hva som nå var tilfelle. For jeg fryder meg når jeg kan dykke ned i gotikkens verden, jeg drømmer meg bort fortiden og mysteriene Kate Morton vever sammen, og kjenner den kildrende nysgjerrigheten som vekkes til live ved det gamle brevet som ankommer 50 år for sent og hovedpersonen Edies påfølgende detektivarbeid i nåtiden.
Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet i et helt alminnelig hus i Bermondsey. [...] det er rart å tenke på at dersom Arthur Tyrell hadde vært litt mer ansvarlig, hvis han ikke hadde drukket den siste romtoddyen den julaftenen i 1941 og gått hjem og falt døddrukken i søvn istedet for å gjøre ferdig postrunden sin; hvis sekken ikke var blitt dyttet inn på loftet og gjemt der til han døde omtrent femti år senere da en av døtrene fant den og ringte Daily Mail, kunne alt ha utviklet seg annerledes. For min mor, for meg, og særlig for Juniper Blythe.
Men, det er et lite men her også, eller rettere sagt tre. Selv om jeg likte det jeg leste var historien ganske dvelende og luntende. Ting tok tid. Det er mange beskrivelser av dette og hint, og selv om jeg som nevnt drømmer meg bort i forfatterens gåtefulle og eventyrlige, engelske univers så hadde jeg ikke grått om 100 sider hadde blitt trukket fra og framgangen hadde vært ørlite hvassere. En litt mer intens nerve. Nå kan forsåvidt en grunn for denne oppfatningen tilskrives at jeg leste den i korte etapper og ikke fikk tid til å fordype meg skikkelig i handlingen, i og med at jeg ble avbrutt av stadige forstyrrelser og andre aktiviteter som måtte gjennomføres. For jeg nyter vanligvis slike strømmer av detaljer og stemningsfulle beskrivelser. Men jeg kunne også tenkt meg å få lese mer om forholdet mellom beboerne på Milderhurst, noe jeg synes blir fart litt for overfladisk over nå - selv om man får en del informasjon litt etter litt. Forfatterens to tidligere romaner, Tilbake til Riverton og Den glemte hagen, huskes også som dypere og med et par hekto ekstra kjøtt på beina når det kommer til selve plottet.
Formelen som er brukt er ikke ny, men den fungerer godt denne gangen også. Små biter av informasjon og drypp av svar på spørsmålene som den dunkle fortiden reiser, føyer seg stadig inn i rekken på veien mot sannheten, mens man veksler mellom fortid og nåtid. Skal noe trekkes fram litt ekstra må det spesielt være de siste kapitlene i romanen, der man som leser skifter mellom tvil og tro, og ikke kan føle seg helt sikker på hva som virkelig skjedde og hvem som sto bak før man får det svart på hvitt. En riktig så spennende avslutning!
Flott sommerlektyre som belønnes med en sterk 5'er summa summarum, og Kate Morton beholder fortsatt plassen sin som en av mine yndlingsforfattere.
Karakter:
Lest:
20. - 27. juli 2011
Les også:
Tilbake til Riverton
Den glemte hagen
