Et liv i kjærlighet
Jordmoren 52, Sigrid Lunde
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-35212-7
254 sider
Trond har funnet sin vesle Grete, men datteren har hatt et tøft liv med eneboeren Gurianna. Hun har ikke lært å bruke språket, og den nye verdenen hun trer inn i er fremmed.
Vicky har det også vondt, de sterke følelsene hun har for Joss blir ikke gjengjeldt.
Men i den kjølige høsten finnes det varme mellom menneskene. Ubrytelige bånd knyttes. Joss går Vicky i møte. Og Astri og Trond bestemmer seg endelig for et liv i kjærlighet. Sammen.
Trond så på henne med det gode smilet som sendte den helt spesielle varmen gjennom brystet hennes.
- Kan æ oppfatte det som et "ja"? For det va et frieri, det her.
- Jo. Hun hadde hånden sin i hans. - Ja, mener jeg.
- Kan det ordne seg med et kyss òg? Berre slik i forbifarten?
Det kunne jo det. Trond hadde fått sitt "ja", hun ville gi ham mer enn bare det.
JAAA! Denne boka er etterlengtet, ingen tvil om det! Nå avklares riktignok uvissheten som forrige bok avsluttet midt oppi og og andre hovedpunkter i handlingen allerede på baksiden av boka, men det dempet på ingen måte gleden og forventningene til å brette permene fra hverandre og lese.
Et liv i kjærlighet gikk mye raskere unna enn forgjengeren. En del av grunnen var fordi et gammelt, stort ønske ble oppfylt og sørget for fine og varme kapitler, men også fordi det øvrige innholdet var mer variert igjen. Her får man igjen lese om Astris jobb som jordmor, et interessant tema som jeg aldri blir mett av å lese om, potetplukking, "sauleitardagen", pølselaging og annet gårdsarbeid, besøk omkring i bygda og møter med kjente og kjære sambygninger og andre karakterer som man ikke har hørt noe fra på en stund, samt et par humoristiske innslag og utsagn. Spesielt fryder jeg meg over barna og det de bidrar med i "bakgrunnen".
[D]agen var kommet da bæra skulle høstes. [...] Hallvard hatet dette arbeidet.
- Mor! Ho bessmor sie at skjetutrosten ît opp all bæra, men eg tykkje all bæra e her enno, eg.
- Plukk nå, sa Astri tålmodig. - Det kommer ikke et eneste bær i spannet av at du skravler.
Hallvards øyne lyste. - Kan eg ikkje få lov te å låne salongbørsa hass onkel Leif, og så snike meg rundt å skyte trosten? Da gjer eg nytte.
Astri smilte skjevt. Jo takk, det skulle bli tilstander.
Ditleff derimot, er fortsatt et vandrende gnagsår. Jeg ser godt hvorfor forfatteren har beholdt ham og bruker ham med tanke på utviklingen hans og historien som ligger bak, og jeg føler så inderlig med Astri og hennes frustrasjon, oppgitthet og sinne hver gang han dukker opp for å spre gift - for ørtisnørtende gang. Men skal jeg fortsette å skjære tenner over ham blir jeg snart tannløs. Det er flere bøker siden han passerte grensen mellom å skape kampvilje og engasjement og å gå over til å bli forstyrrende og irriterende hos meg. Jeg forventer ikke at Astri skal få et problemfritt liv framover uansett, men kan vi ikke få slippe ham snart...?
Sett bort i fra disse innslagene falt handlingen godt i smak, og avslutningen er av en ganske så uventet art. Forfatteren røper ikke hva som har hendt, men hinter om noe lite lystelig. Og det skaper jo noen funderinger.
Sterk 4'er.
Karakter:
Lest:
3. august 2011
Neste bok:
En god samaritt
Forrige bok:
Jeg er Vicky
