Ett ben i graven
(Originaltittel: One foot in the grave)
Udødelig spenning 7, Jeaniene Frost
Schibsted, 2010
ISBN: 978-82-516-4598-0
316 sider
Innerst inne visste jeg at det var sant. Det var første gang jeg så at øynene mine glødet ... Omtrent seks måneder senere drepte jeg min første vampyr.
Det har gått fire år siden Cat Crawfield forlot vampyren og ekskjæresten Bones. Hun er ikke lenger den unge, naive jenta Bones ble kjent med - nå jobber hun som hemmelig agent i jakten på farlige, udødelige skapninger. Men hun er fortsatt halvt menneske og halvt vampyr, og hun leter stadig etter sin ukjente far.
Ikke alle er like begeistret for kampen Cat og teamet hennes fører, og hun utsettes for flere drapsforsøk. Da Bones uventet dukker opp i livet hennes igjen, blir hun nødt til å samarbeide med ham for å redde både seg selv og soldatene sine. For sannheten om fortiden hennes kommer frem - og ingenting er slik hun har forestilt seg ...
Cat Crawfield er tilbake, denne gangen under navnet Cristine Russell. 4 år har gått siden sist, men de har absolutt ikke vært av det rolige slaget. Cat jobber fortsatt undercover med å drepe vampyrer, men denne gangen blir hun truet av at fortiden hennes holder på å innhente henne...
Jeg leser gjerne om forskjellige vampyrskikkelser med forskjellige evner, egenskaper og i ulike kontekster, enten det nå er handling fra landsbygda i 1841 eller storbyen i 2006. Men jeg liker ikke om det blir for moderne og teknisk har jeg etter hvert merket, og i Ett ben i graven tipper det til tider over. Jeg kjenner mer og mer at jeg heller foretrekker den klassiske vampyrskikkelsen, selv om bøkene med moderne vampyrheltinner er ok tidtrøyte de også. Likevel kan det bli litt for originalt og teknisk, den spesielle "magien" og den gammeldagse sjarmen er ikke til stede. Et kjapt eksempel av mange herfra er at vampyrer kan melkes fra tennene akkurat som slanger, for å lage hukommelsestap-jus...
Det store, erotiske partiet som trekkes fram denne gangen føltes også overdrevent, slik at det heller fikk et komisk skjær og skapte himling med øynene istedet for å krydre boka. Jeg har ikke noe imot slike innslag, men her hadde "less is more" vært å foretrekke. Det er vel ingen overraskelse at vampyrsex er herlig, men hvor mange sukk, stønn, blodsuging og serieorgasmer trenger man egentlig å få lese om?
Bokas handling var mer som forventet denne gangen, med få overraskelser i det store og hele. Den eneste som har festet seg nå i ettertid er det uventede familiebåndet som avsløres.
Utenom den biten var det meste av utviklingen rimelig forutsigbar i grove trekk, og selv med kamper på liv og død føltes boka kjedelig innimellom (mye fordi heltinnen mestrer alt uten problemer uansett, virker det som). Spenningsmessig kommer den ikke opp mot bok nummer en, selv om den tok seg opp litt i de siste kapitlene da flere intriger tilspisset seg og noe helt uvanlig skjedde med en av Cats venner.
Det tok tid å lese ut Ett ben i graven, så kanskje har jeg fått en dose for mye av nåtidens vampyrer? Skylden må boka derimot ta selv, ettersom den ikke greide å holde på interessen min til tross for en lettlest og til tider humoristisk skrivestil. Hadde den fenget mer hadde den blitt lest ut fortløpende til tross for en hektisk eksamenstid, det vet jeg av erfaring. Avslutningen var også tammere enn forrige boks cliffhanger, og selv om jeg nok kommer til å lese neste bok også, så er det ikke så mange ubesvarte spørsmål eller lignende som gjør ventetiden lang denne gangen.
Karakter:
Lest:
26. mai - 2. juni 2010
Neste bok:
På gravens rand
Forrige bok:
Halvveis til graven
