Fange 59. Taterpige
Aina Basso
Det Norske Samlaget, 2010
ISBN: 978-82-521-7553-0
256 sider
- Du er no vel folk, du som andre.
- Folk! I denne byen er vi vel ikkje folk nokon av oss, skulle eg tru.
Ho fiklar med eine øyreringen. Nattmannen reiser seg. Han stiller seg med ryggen til ved vindauget med tomlane i bukselinningen. Bålet ryk svart.
- Kofor blei du nattmann, då?
Han trekker på skuldrene.
- Det var vel ikkje så mye som eit val, som ein veg ut. Eg hamna i tukthuset, ser du. Dei sankar inn slike som oss. Vil ikkje ha noko av at folk fer rekande mellom bygder og byar.
Maria hamnar på tukthuset og får livet snudd på hovudet. Lengten etter familien og livet på landevegen blir snart erstatta med behovet for å tilpasse seg miljøet på innsida av murane. Fangefellesskapet er også ein kvardag, og det skal vise seg at vennskap kan oppstå på dei mest ugjestmilde stader. Likevel er tanken på flukt aldri langt unna. For kanskje finst det ein veg ut? Til familien og følgjet, og til guten som Maria forelska seg i?
I Fange 49. Taterpige møter vi den 16 år gamle Maria, datter av Anders Johansson Kjeleflikkar fra Johansfølgjet. Å ikke ha fast bosted og arbeid er straffbart, og vekterne i byen er ute etter taterfølgene som reiser rundt for å selge varer og tjenester. Maria blir tatt til fange, og deretter skrevet inn som fange nummer 59 i tukthuset i Trondhjem. Livet hennes går fra grenseløs frihet til et knugende fengsel - men inneholder også uventet vennskap, lengsel og kjærlighet...
Ungjentas skjebne blir fortalt fra rett før øyeblikket hun blir fengslet, men via tilbakeblikk gjennom Marias øyne får vi også oppleve livet på landeveien sammen med familien hennes. Samhørighet og familiebånd, reising og arbeid, lengsel og drømmer. Og en himmelvid forskjell fra da til nå.
Historiske romaner er yndet lesestoff hos meg, og boka blir straks litt ekstra spesiell når det her tas løselig utgangspunkt i en virkelig skjebne, attpåtil plassert i byen jeg bor i. Man vet ikke så mye om den virkelige jenta i protokollen, tukthusfange nummer 59 ved navn Maria Andersdatter, men som utgangspunkt for en roman og til å belyse denne hverdagen er jo valget svært passende.
Boka har ikke kapitler, men er delt inn i avsnitt med ulik lengde. Perfekt når man eventuelt vil ta noen pauser underveis - men også veldig effektive når det gjelder å drive historien framover. Med en slik oppbygning kjennes likevel ikke boka så lang med et sideantall på 256 sider, og det går forholdsvis raskt å lese seg gjennom. Språket har anstrøk av poesi i seg, det er enkelt og lettlest uten å være simpelt. Formuleringene er finstemte og på en måte milde, som en kontrast til temaet som tas opp. Her er det ingen rå og direkte skildringer, handlingen er nennsomt pakket inn - men viser likevel fram den nådeløse behandlingen og urettferdigheten man kunne oppleve om man var av romanifolket. En mørk skamplett i norsk historie, som har strukket seg over flere hundre år.
Den historiske rammen ivaretas med mange detaljer underveis i historien, men også ved utdrag fra autentiske tekster som flettes inn. Fra bøker og protokoller, salmer og dagboksnotat, og Kong Christian den femtes Norske lov:
Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Trolddom skulle af Stedets Øvrighed paagribis, hvor de kunde befindis, og de, som af Almuen paa Landet ertappis, skulle leveris til næste Bonde Lænsmand, som ved Bøndernis Hielp skal føre dem til Fogden og alt hvis de have med at fare dennem fratagis, og deris Anførere paa Livet straffis ...
Fange 59. Taterpige treffer ikke like godt som forfatterens debutroman. Selv om den historiske bakgrunnshistorien er et interessant utgangspunkt, så grep ikke denne boka like sterkt tak i meg. Kanskje trenger jeg enda litt mer dramatikk, noe som er hakket mer direkte, uteom den språklige styrken? Uansett så belyser boka en viktig del av vår historie, som ikke må glemmes. Begge romanene har også en del til felles og er lesverdige og vakre begge to, selv om Ingen må vite fortsatt er min soleklare favoritt.
Karakter:
Lest:
12. - 17. februar 2011
Les også:
Ingen må vite
