Farsarven

Fjellgården 1, Eva Gikling

Skrivekrampe forlag, 2010
ISBN: 978-82-93001-09-6
211 sider

Live Constance Güldenbladh har sonet samfunnets straff og løslates fra fengsel, men flykter opp i de Nordmørske fjellene for å ta arven etter sin ukjente far i besiktigelse og sone overfor seg selv. Fjellet konfronterer Live med mysterier i hennes egen bakgrunn og evner hun ikke visste hun hadde. Men skal hun ta over gården og bosette seg langt til fjells, eller vil byen kalle henne hjem til noen vanskelige konfrontasjoner? Og hva skjedde egentlig på gården i 1974?

Ja, hva er det den gamle Fjellgården skjuler? Og hva har hendt tidligere før vi møter Live i første kapittel? Selv om det ikke er spørsmål som det føles presserende å få svar på i begynnelsen av boka så virker konseptet med å blande nåtid og fortid sammen med uventede evner fristende likevel, og utforskingen av Fjellgården og de små hintene vi får underveis fører meg framover i lesingen. Om ikke kjempeinteressert, så i alle fall litt spent på hva man tilbys fra Skrivekrampe forlag denne gangen.
Det dukker opp flere spørsmål etter hvert, og Live får også oppleve litt mer enn hva hun først hadde regnet med da hun bestemte seg for å bosette seg på gården. De overnaturlige innslagene er det som først og fremst gir boka noe ekstra for meg, ettersom dette er et emne som både fascinerer og binder sammen fortid og nåtid på en spesiell måte. Dette er det spenningsmomentet det spilles mest på i store deler av boka, sammen med enkelte vanskeligheter som berører Lives egen fortid og spørsmål om hennes nærmeste slektninger.

Noen innvendinger dukker riktignok opp: Man skulle tro at når man plutselig synes man ser et spøkelse, helt alene på et øde sted, så fremkaller det sterkere og flere følelser enn bare litt undring før man legger seg for å sove? Reaksjonene som følger senere i boka er mer troverdige enn i det første tilfellet. Og hvor sterkt fysisk materialisert er egentlig spøkelset? På en og samme side opplever hovedpersonen å nesten gå rett gjennom den lille spøkelsesjenta, og sekunder etterpå å bli trukket i av henne. Eller kan spøkelset veksle mellom dem?
Fra et kapittel til et annet - og også midt i andre kapitler - skifter også fortellingen fra preteritumsform til presensform og tilbake igjen. Denne vekslingen synes ikke å ha noen bestemt grunn, og en konsekvent formbruk hadde vært å foretekke.

Språket er enkelt og lettlest, men noe smårusk finnes. Beskrivelser som "tenåring" og "psykolog" på 1700-tallet er språklige anakronismer som bryter ned illusjonen. Å gråte "elefanttårer" er et annet uttrykk som også burde vært korrigert, det samme med at Mari plutselig heter Marit i det siste kapitlet hun opptrer i.
Boka har veldig mange skrivefeil og gramatiske feil, samt at enkelte steder har ord rett og slett forsvunnet fra setningene. Det er naturligvis ikke noe problem å få med seg mening og innhold likevel, men selv om det er snakk om et lite forlag hadde en ordentlig korrekturgjennomlesning vært med på å heve sluttproduktet.

Nå er riktignok selve handlingen jeg først og fremst vil bedømme. Jeg trodde på forhånd at de overnaturlige elementene ville være det jeg fant mest spennende, men dette endret seg underveis i lesingen selv om også førstnevnte var et interessant innslag. "Løsningen" på Gjertruds historie får vi servert før den fortelles, så spenningen ble ikke så høy som den kunne ha vært til tross for at den riktignok fylles ut med flere detaljer. Men spørsmålene om hva som skjedde med beboerne på Fjellgården før Live kom dit, var mer usikre og åpne. Etterforskningen og de små sporene man får vekket nysgjerrigheten, spesielt siden omstendighetene virker ganske mystiske. Jeg kan ikke tenke meg til hva som har skjedd og hva det er forfatteren har planlagt, så de små grå har fått noe å spinne videre på akkurat her.
En overraskende eller dramatisk cliffhanger som ubønnhørlig trekker leseren videre er nærmest uunnværlig i en førstebok, og det mangler Farsarven. Det gis små løfter om videre handling og konsekvenser, men det er ennå så svevende at det ikke etterlater noe tvingende sug etter å få vite mer. En mer suggerende avslutning og større fokus på selve mysteriet fra start til slutt kunne nok ha endret synspunktet mitt.

Karakter:


Lest:
24. - 28. februar 2011

Neste bok:
Kjærlighetsminne
(Ingen utgivelsesdato oppgitt)