Flukten

Sverdkvinnens ætt 5, Lena M. Bakke

Aller, 2008
ISBN: 978-82-8156-662-0
253 sider

Egenrådige Ása er i ferd med å bli voksen, noe som på ingen måte gjør det enklere for foreldrene å holde styr på henne. Fagerhild skulle gjerne sett datteren trygt plassert i et ekteskap, men vil ikke presse eller tvinge henne. Ása selv kan ikke forstå hvorfor det haster å finne en passende mann. Hu har ikke hatt følelser for andre enn Alv, og selv om det er tydelig at Alv fremdeles nærer mer enn broderlige følelser for henne, er et ekteskap med ham utelukket. Så en dag ankommer en ny trell gården ...

Skogen suser rundt dem nå. Et kaldt gufs av en vind feier over Ásas bare armer og gir henne en frysning på ryggen. Hun skjelver sånn i knærne at hun nesten ikke tror hun skal klare å holde seg på bena. Hun kjenner tungen hans mellom leppene sine, det er hennes første virkelige kyss, og hun føler det brenne i hele kroppen. Aldri før har hun følt et så desperat ønske om å være nær noen, det er nesten som et behov. Hun klynger seg til ham, men brått skyver han henne unna.
"Nei!" Ansiktet hans har blitt hvitere. "Vi må ikke, Ása, tenk hvis noen så oss."

I bok 5 i Sverdkvinnens ætt følger vi Fagerhilds datter Ása, som nå er godt på vei til å bli en voksen kvinne. Hun har fått vite sannheten om hvem som er faren hennes, og har skjønt at det aldri kan bli henne og Alv. Likevel greier hun å forelske seg i feil mann...
I enkelte scener synes jeg det går litt for raskt fremover, og jeg savner igjen litt mer inngående beskrivelser. Noen ganger føles det som man kun skraper borti overflaten og ikke noe mer før handlingen går videre, og jeg kunne tenkt meg å få skildret enda litt mer følelser, tanker, stemning og omgivelser.

Utenom dette var Flukten en grei bok, den var lett å lese og lett å henge med i. Jeg liker hovedpersonen Åsa, og jeg liker også kjærlighetshistorien, som er ganske søt og litt forutsigbar, men som likevel greier å engasjere meg såpass at jeg underholdes mens jeg leser. Boka var ikke så dramatisk som jeg skulle ha ønsket, det er først mot slutten da ting begynte å tilspisse seg at jeg syntes spenningen steg flere hakk og at jeg ble mer nysgjerrig på hvordan ting ville ende. En ting jeg forresten lurer på, er hvorfor og hvordan de på Åsen greide å samle folk til å forsvare seg, hvis det Ása hadde gjort var så uhyrlig og et alvorlig brudd på alle tradisjoner og regler? Alle på Ørland reagerer jo, og hvorfor skulle ikke naboene på Åsen tenke det samme om denne saken og være imot de også? Akkurat det savner jeg en forklaring på, annet enn at "de er naboer og derfor såklart stiller opp uten noen innvendiger". Jeg føler at det ble en altfor lettvint løsning på problemet.

Boka avsluttes på en måte som åpner opp for en ganske interessant handling i neste bok, om jeg gjetter riktig og får ønskene mine oppfylt. Vi får se når den tid kommer. Et miljø-skifte hadde vært veldig spennende.
Svak 4'er.

Karakter:


Lest:
24. - 25. mars 2009

Neste bok:
Troen

Forrige bok:
Feiden