"Jeg liker å lese historiske romaner som dreier seg om kjærlighet, spenning og dramatikk, og jeg hadde lyst til å skrive slike bøker som jeg liker å lese. Og jeg liker å fortelle, jeg liker å underholde med historier som fenger, og jeg liker å skrive." Veronica Varhovd bor på Kolbotn utenfor Oslo. Hun vokste opp i Narvik, og nordnorsk fortellertradisjon har vært en inspirasjon i skrivingen om bokserien Skjebneringen. Men hun er også en oslojente som er levende opptatt av byens historie. Begge deler er kilder hun har øst av i arbeidet med serien. Veronica Varhovd ble født som den yngste i en søskenflokk på fem, som tross aldersforskjell holdt tett sammen gjennom oppveksten, ikke minst fordi familien flyttet mye den første tiden hun levde. De bodde både i Mandal, Langesund og Oslo. Men de viktigste barneårene opplevde forfatteren i Narvik, like oppunder fjellene, og årene der har preget henne. Det huset de bodde i hadde tyskerne hatt under krigen, og det ble fortalt de villeste historier om hva som skulle ha foregått der. "Folk fortalte, og jeg lyttet, både om dette og så mye mer. Folk forteller mye i Nord-Norge, det var en levende fortellertradisjon jeg vokste opp i, og jeg var åpen for det jeg hørte, og levde intenst med, både i det som skulle være sant og i eventyr og sagn. Særlig mye ble det fortalt hjemme. Vinterkveldene var lange og mørke. Da krøp jeg gjerne opp i fanget til en av de store søsknene mine og fikk dem til å fortelle eller lese for meg. Det var særlig ting fra gamle dager de likte å innvie meg i, så jeg lærte tidlig å leve meg inn i historie. Det kunne være alt fra egyptisk og gresk og romersk historie til den hjemlige, spesielt Snorre som jeg lyttet til med kriblende frykt og sitrende glede." Etterhvert flyttet familien sørover, til Oslo. Det ble litt av et kultursjokk etter friheten i skogen og fjellet. Men forfatteren lærte å bli glad i byen, og hun fikk interesse for byens historie. Hun vokste til, ble ferdig med skolen og skulle studere. Hun tok idéhistorie, litteraturkunnskap og norsk som fag, og nå i ettertid er hun i ferd med å studere historie. I norsk jobbet hun særlig med Sigrid Undset og skrev om hvordan hun brukte gamle sagaer da hun skrev en av sine historiske romaner, og også hvordan hun så historien fra kvinnenes side. Veronica Varhovd har jobbet som lærer, og hun synes det er et spennende yrke. Det har vært med på å utdype hennes interesse for mennesker, noe hun er takknemlig for når hun skriver. Men selv om hun syntes det var interessant å undervise, og det tok mye tid og krefter å styre med ungene hjemme (8 stykker!), så kunne hun ikke slå seg helt til ro med det. Helt siden hun var barn hadde hun drømt om å skrive. Det lå inni henne, men hun våget ikke å slippe skrivingen løs. Men etterhvert tok Skjebneringen form, en serie med historisk stoff der arvestykket i en slekt har gitt serien navn. Skjebneringen står for kjærligheten, og det er en sterk og nesten magisk kraft i ringen som bringer kjærlighet til dem som bærer den, uten at den nødvendigvis gjør livet enkelt og lettvint av den grunn. Det historiske stoffet er hentet fra mange kilder, fra Snorre, fra eventyr og sagn, fra viser, fra historiebøker, fra alt forfatteren hadde suget til seg. Gjennom århundrene har kjærlighet skapt konflikter, feider - og tragedier, fordi følelsene måtte vike for sed og skikk. Men til alle tider har det vært noen som har vært villige til å gjøre alt for å få den som deres hjerte begjærte. Kanskje fordi de hadde en skjebnering... Tilbake til boksiden