Frostnetter

Raija 20, Bente Pedersen

Bladkompaniet, 1990
ISBN: 82-509-2520-3
254 sider

Han kalte seg Patrik, men ingen visste hvem han var, hvor han kom fra eller hvilket ærend han hadde. Både Helena og Ida følte seg knyttet til ham, særlig Ida da tvillingene ble syke. Ingen hadde ant at den mystiske fremmede gutten hadde magiske evner. Men det skulle vise seg at han kunne hjelpe dem alle ...

20 bøker lest, med andre ord halvveis i serien. Det har tatt mye lengre tid enn hva jeg trodde på forhånd, men forhåpentligvis vil andre halvdel bli lest raskere enn den første. Noe stress med å bli ferdig er det uansett ikke snakk om siden dette er en komplett serie som jeg kan lese fra akkurat når jeg har tid og lyst.

Selv om man hovedsaklig følger de samme karakterene og slekten fra bok til bok, så kan man på en måte likevel si at så godt som hver bok inneholder en helt ny historie. I alle fall har de siste bøkene vært slik. Man får lese om en ny situasjon og jeg liker godt at det er variasjon hver gang, samtidig som noen tidligere linjer holdes fast på og videreføres. Det har også blitt skiftet på hvem som har vært mest i sentrum for hver bok, så man blir godt kjent med de aller fleste karakterene. Dette gjør det ekstra spennende å ta fram en ny bok hver gang for meg, mye på grunn av at jeg nesten aldri på forhånd helt kan gjette hvilke veier handlingen vil ta. Serien har vært ganske uforutsigbar så langt.

Gullet, Knuts farsarv, har vært til glede og forbannelse flere ganger tidligere i serien. Igjen blir det gylne metallet gjenstand for både misunnelse og konflikter, og det er nettopp Knut og hans familie som rammes denne gangen. Samtidig stifter vi bekjentskap med en helt ny karakter, som får stor betydning for den videre handlingen...
Det er så mange spesielle personligheter i denne serien, blandede personligheter med flere aspekter og egenskaper. Menneskelige og spesielle. Karakterene blir levende, de blir raskt tydelige og fester seg lett når jeg leser.
I tillegg blir jeg blir nok en gang fasinert over det spindelvevet som forfatteren vever handlingen sammen til. Tråder fra fortiden og tidligere bøker kan plutselig veves sammen og bli forbundet og gi ny mening eller ny innsikt. Det skjer flere ganger i Frostnetter. Det virker som om handlingen er nøye planlagt og henger godt sammen, selv noe som dukker opp fra "ingenting" kan ha en skjult forbindelse som senere kommer opp i dagen og gir en ekstra liten dimensjon til det som skjer.

Frostnetter var mystisk, sørgmodig, dunkel, varm og spesiell. Nå har jeg brukt sistnevnte adjektiv tre ganger til sammen allerede, men akkurat det ordet synes jeg beskriver boka og karakterene godt. Ikke så fartsfylt akkurat, mye av handlingen var hverdagslig, men samtidig ikke. Kjærlighetshistorien var ikke så uventet, men likevel fin og gledelig. Jeg er veldig glad for disse gløttene av solskinn som nå og da dukker opp, og jeg håper virkelig akkurat dette varer lenge! Motgang og utfordringer er nødvendig og kan gjøre en bok engasjerende og spennende, men slike innslag som velfortjent sukker på toppen skaper en fornøyd leser de også.
Men ja, det må innrømmes at det hadde vært fint å endelig fått lese om Raija igjen. Og da gjerne med noen konfrontasjoner og møter, jeg er nysgjerrig og utålmodig på akkurat dette. Håper det ikke lar vente på seg så mye lenger nå.

Karakter:


Lest:
18. april 2011

Neste bok:
I sorgens skygger

Forrige bok:
Skjebnenatt