GIFT! ropte katten

(Originaltittel: Poison! Said the Cat!)

Louise Munro Foley

Stabenfeldt A/S, 1994
ISBN: 82-7428-151-9
151 sider

Elevene på Pioneer High School er godt i gang med å samle inn penger til ny svømmehall. Så blir Kiki Colliers klassekamerater ofre for en merkelig form for forgiftning.
Kiki og den utspekulerte katten hennes, Puskas, finner først en fremmed årbok, og deretter gift på skolens område. Dette tyder på at forgiftningene slett ikke er noe uhell, men hvem står bak, og hvorfor? Og hvor langt til vedkommende gå?
Ansiktet til Kiki blir skåret ut fra en plakat, og hun frykter at hun er nestemann på listen. Det blir neppe nytt svømmebasseng, og heller ikke en framtid for den unge detektiven og katten hennes, hvis de ikke klarer å løse mysteriet.

Da jeg var 12-13 og noen år fremover var jeg medlem i TL-klubben, og fikk etterhvert en ganske stor samling med TL-bøker. Dette var litt før jeg begynte å lese bokserier, så det jeg leste på den tiden var stort sett bøker derfra, bøker fra Penny-klubben (som jeg også var medlem i) og forskjellige bøker som jeg lånte på biblioteket. Denne boka ble utgitt i TL-klubben før jeg ble medlem, så det var tilfeldig at jeg kom over den hos en venninne som hadde den hjemme hos seg. Jeg har alltid vært og er fortsatt en stor katteelsker, og dermed virket boka både spennende og morsom ved første øyekast. Det ble til at jeg lånte og leste den flere ganger i løpet av de årene TL-bøkene var aktuelt lesestoff.
Da jeg var på Fretex i Trondheim for snart to uker siden kom jeg tilfeldigvis over boka, og siden den kostet kun 10 kroner måtte jeg bare ha den. Og da måtte den jo gjenleses også, og den ble raskt utlest en kveld litt senere. Den er bare litt over 150 sider lang, og den er ikke akkurat tungt skrevet heller. Det er jo en barnebok. Jeg koste meg uansett mens jeg leste, selv om det beste med den nok var nostalgi-følelsen og de gode minnene jeg forbant med den som dukket opp igjen.

Mysteriet er veldig enkelt og det er ikke mange hindringer i veien før saken blir løst, men det er jo en fiffig vri på den i og med at "detektiven" her får hjelp av en sær, intelligent og morsom katt - Puskas! En annen ting som er litt artig med boka er jo at den begynner å bli litt gammel nå. Den er skrevet i 1992, og i boka sitter folk og skriver på skrivemaskiner, skryter av sine moderne fasttelefoner med høyttalere og bruker klær og frisyrer som i vår tid virker litt gammeldagse. Det vises jo på forsiden også.

Jeg tror det skal finnes minst én bok til om Kiki og Puskas, så jeg kommer nok til å prøve å få tak i den også. Ikke fordi det er så spennende bøker eller knakende god litteratur for meg nå (jeg er jo godt utenfor målgruppa også), men jeg husker jo da jeg var yngre at jeg elsket denne boka da. Så det hadde vært morsomt å fått lese og eie flere av bøkene også. Hvem vet - det kan jo hende jeg får barn en gang også, og kanskje vil bøkene fortsatt kunne være aktuelle da også og gi gode leseopplevelser til en ny generasjon.

Dette ble en lang anmeldelse som ikke handlet så mye selve boka og dens handling, men det er egentlig ikke så mye å si heller. De som har lest TL-bøker tidligere vet vel litt hva de kan vente seg av slike bøker. Lettlest og grei handling, humoristiske drypp innimellom og et enkelt mysterium med et klimaks som bygger seg opp mot slutten av boka. Men det meste av verdien dens ligger nok i det at den har vært lest og elsket av meg for mange, mange år siden, og er et godt barndomsbokminne.

Karakter:


Lest:
4. november 2009