Gyllen lykke, svart hevn
Morshjerte 13, Anne-Lise Boge
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34285-2
254 sider
Etter at Maren og Oda ble kastet ut fra Solbu, flytter Lina og vesle Mathilde inn. Høgåsfamilien ser fram til en storslagen forlovelsesfest for Thorleif og Lina, men folk i bygda har en annen oppfatning.
Livet som alenemor er ikke lett. Oda er Marens trøst og glede, og de får støtte fra alle på Lia - ikke minst Trond og Elise. Ikke mange vet at Maren venter barn igjen, men hun kan ikke holde det skjult for alltid ...
- Unnskyld, sa hun og kikket opp. - E såg meg ikkje føre, e ...
Det var Thorleif hun hadde løpt på. Han tok tak om overarmene hennes og skjøv henne litt ut fra seg. Det dryppet fra håret hennes, og den tynne blusen klistret seg til kroppen. Et langt øyeblikk ble blikket hans hengende ved ansiktet hennes, så gled det nedover. Øynene hans lyste av vantro.
- Du ... du er barntung!
Tidene er ikke akkurat lyse for Maren. Thorleif ordnet seg raskt en ny familie på Solbu, og Maren står igjen helt alene - med den tidligere ektemannens barn i magen. Og kanskje er det en gutt denne gangen, den etterlengtede sønnen som Thorleif har ønsket seg så sterkt.
Etter å ha blitt lurt og sveket, er det ikke rart at både sinne, sjalusi og bitterhet blomstrer, sammen med et ønske om hevn. Å få ta igjen og såre, slik som man selv har blitt såret og tråkket på. Et gjennomgående tema i bok nummer 13 er nettopp den fellen mange voksne kan gå i når de skiller lag, nemlig å bruke uskyldige barn som våpen mot den andre parten. Dette er jo noe som dessverre lett skjer i vår tid også, man kan bli blindet av hevntanker selv om man egentlig bør vite bedre.
Den som har lest forfatterens debutserie, Arvesynd, vil nok kjenne igjen andre framtredende tanker som etter hvert har blitt viktig i Morshjerte også, spesielt i de siste par bøkene. Om hvor viktig det er med røtter for oss mennesker, det å vite hvem man er, hvor man kommer fra og hvem man slekter på. Man kan trekke noen små paralleller mellom seriene, men jeg synes ikke det gjør så mye at akkurat denne "problemstillingen" dukker opp igjen.
Gyllen lykke, svart hevn svinger følelsesmessig slik som tittelen indikerer, mellom lykke og hevn, iskald angst, medynk og forsoning - og små, fine hverdagsglimt, som den barnslige gleden over den første snøen.
- E det ikkje underleg kor lite det skal til for å glede ungan, sa han og så på de to leende barna i snøen. - Kofor mister vi den evnen når vi veks opp?
- Det veit eg ikkje, svarte Maren. - Men det er rett. Ho Oda var frå seg av glede over snøen i dag tidleg. Som om ho hadd fått den finast gaven av alle. Og så var det berre litt snø!
- Men det va den fyrst snøen, rettet Trond. - Minnest du ikkje at du hadd det slik sjølv da du var lita?
Et annet merkbart, positivt aspekt i denne boka, er at karakterene er nyanserte og har rom for å utvikle seg. Noen er såklart mer gode og sympatiske enn andre, men alle er de menneskelige med sine svakheter og feil. Dette gjør at det er mulig å forstå og til tider føle med Marens "motstandere" også, når ikke alt tegnes opp i svart hvitt og det er enten-eller. Jo mer komplekse de er, jo mer virkelige framstår de også. Vår heltinne er ingen feilfri engel hun heller, og gjør valg som ikke bestandig er like gjennomtenkte eller kloke - og som vi lesere kanskje kan sukke over, siden vi står på utsiden og ikke er midt oppi det selv.
Boka var lettlest og fengende med passelig framgang, og forviklingene og forandringene i Marens liv er fortsatt interessante. Selv om katta tilsynelatende ser ut til å være ut av sekken når det gjelder de fleste hemmelighetene akkurat nå, så er jeg veldig nysgjerrig på hvordan handlingen vil arte seg videre også.
Avslutningen er alvorlig og det er umulig å forbli uberørt etter dette, til tross for hva som tidligere har skjedd. Et godt eksempel på hvordan oppfatninger og sympati kan svinge fram og tilbake i løpet av serien, i alle fall er det slik for meg.
Karakter:
Lest:
11. august 2011
Neste bok:
Blomstringstid
(24. oktober 2011)
Forrige bok:
Hjertebrist
