Hellemyrsfolket
Sjur Gabriel - To venner - S.G. Myhre - Avkom
Amalie Skram
Gyldendal, 1990
ISBN: 82-05-27743-5
662 sider
Romansyklusen, som ble utgitt i tidsrommet 1887 til 1898, er Skrams største dikteriske bedrift og betraktes som et av hovedverkene i norsk litteratur. Verket er dessuten et av høydepunktene i den norske naturalismen. Handlingen følger et knippe skjebner i Hellemyr-slekten, og betoner problematikk omkring arv og miljø: Har mennesket frihet til å velge sitt liv, eller er dets livsløp forutbestemt.
I tillegg til å tegne skarpe portretter av skikkelser som Oline, Sjur Gabriel, Sivert, Severin og Sofie, gir Amalie Skram også et presist bilde av de sosiale forhold som preger disse menneskene. Hellemyrsfolket er kort sagt en mektig slektssaga som holder leseren fanget fra første side.
Romansyklusen Hellemyrsfolket består av 4 bøker: Sjur Gabriel, To venner, S.G. Myhre og Avkom, og er absolutt ikke noe man leser for å få en "feel-good-stemning". Det sier seg jo tross alt selv, om man vet bakgrunnen og kjenner til perioden fra før. De fleste har nok fått høre om Amalie skram, naturalismen og Hellemyrsfolket i norsktimene i løpet av skoleårene.
Hellemyrsfolket regnes altså som norsk naturalismes hovedverk, og dermed er det ikke noen overflod av lykke, fremgang, rikdom og lignende å spore her. Hellemyrsfolket viser hvordan alkoholisme, fattigdom, nød og slit setter sitt preg på en slekt i fire generasjoner og holder dem nede i søla. Fra Sjur Gabriel og Oline fra Hellemyren, og nedover leddene til deres oldebarn. Arv og miljø er viktige stikkord, og man må rett og slett innstille seg på at dette er tragisk lesing som ikke akkurat blir bedre etterhvert som man leser bøkene. Direkte detaljer og beskrivelser får frem skyggesidene, fattigdommen og lidelsen, uten at det føles overdrevet. Man får et godt innblikk i hvordan det er å være nederst på samfunnets stige og prøve å komme seg frem og oppover uten å nødvendigvis lykkes, og jeg fikk i alle fall medlidenhet med flere av karakterene. Replikkene er også skrevet på dialekt. I starten hadde jeg litt problemer med å skjønne alle ordene og få med meg meningen siden det er en dialekt jeg er lite kjent med, men det ble raskt en vanesak. Jeg synes i alle fall det ble lettere etterhvert. Dessuten gjør jo denne bruken av dialekt også sitt til at historien føles mer troverdig skildret.
Jeg pløyde ikke gjennom de fire bøkene fortløpende, det tok en god stund fra jeg begynte på den første boka og til siste side var lest. Litt fordi det fristet mer å ta frem andre bøker innimellom, og litt fordi jeg kun leste i den hjemme og ikke hadde den med meg på skolen, på bussen og lignende. Jeg kan heller ikke si at Hellemyrsfolket var noe av det beste jeg har lest, men likevel fant jeg bøkene både interessante og spennende. Ikke fordi jeg var uviss på hvordan dette ville gå (man kan jo gjette seg til hvordan dette ender!), men litt fordi jeg aldri har lest noen naturalistiske verk eller noe av Skram tidligere, og fordi jeg var nysgjerrig på hvordan bøkene var skrevet og hvilke skjebner de ville inneholde.
Hellemyrsfolket blir nok ikke lest igjen med det første, men jeg er glad fordi jeg tok meg tid til dem. Det er litt kjekt å virkelig ha lest bøkene selv og ikke kun ha hørt om dem, når de er såpass viktige i norsk litteraturhistorie som de faktisk er.
Karakter:
Lest:
28. august - 25. november 2009
Les også:
Skrams beste
Professor Hieronimus
