Hildringstimen
Sagaen om Sunniva 15, Liv Almendingen
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34266-1
254 sider
Månen titter frem idet Ragnhilds kamp for seg og barnet går mot slutten. Kanskje er det et godt tegn?
Mange dagsmarsjer unna møter Marte en gammel kjenning. Samtidig blir Sunniva tvunget til å ta en smertefull avskjed. Når det nærmer seg korsmesse, må en kvinne bøte med livet for en gammel synd, mens en annen opplever sitt livs hildringstime.
Den lange ferden gled forbi bak øynene hennes. Etter å ha forlatt Oslo, hadde de trasket gjennom kjente områder, svettet i de seige motene og frosset der det gikk lett utover. I går kveld hadde landskapet flatet ut. Nå var det gold myr så langt øyet rakk. Ikke som i Surkadal, tenkte hun med et stikk av savn - hjemtraktene med de dype skogene, abbortjernene og den blanke elva. Hun løftet haken. De skulle nok venne seg til det. Så lenge de hadde hverandre.
Hildringstimen - en fin og spesiell tittel forresten - åper med den dramatiske situasjonen Ragnhild befant seg i der forrige bok avsluttet. En fødsel i middelalderen var ikke akkurat ufarlig, og lite kunne skille mellom liv og død for mor og barn. Nå vet vi jo at flere karaterer har mistet livet i ulike situasjoner tidligere i serien, her kan det meste skje både når man kan forvente seg triste utfall og ved andre, brå tilfeldigheter, så den usikkerheten er fast følge. Her kan man ikke surfe gjennom på overbevisningen om at "det går alltid bra, så det er ikke noe å bekymre seg for uansett". Det blir ikke fullt like spennende da som det kunne ha vært, om man ikke i tillegg har denne uvissheten lurende i bakrunnen.
Selv om det er mye leit som har hendt i serien, spesielt i den siste boka med tanke på dødsfall og avskjeder, så heller Hildringstimen derimot for det meste mot den lysere siden av skalaen. Og nærheten og varmen er alltid følbar. Dette er karakterer man kan le og gråte med, som blir levende gjennom boksidene og på tvers av århundrene som skiller. Medgang og lykke er jo naturligvis gledeligst å lese om, men motgang og utfordringer må være med det også for at de gode partiene skal tre tydeligere fram og skinne klarere.
Mye er i gjære i bok 15 også, her er det ingen hvilepauser eller tomgang. Forventninger spirer, drømmer oppfylles, nye bekjentskaper gjøres og miraklenes tid er ennå ikke over. Også Hildringstimen serverer en blanding av varsler, gudstro, lagnadsluner og forviklinger flettet sammen med ulike dramatiske opptrinn og små overraskelser, kledd i en svakt "gammelmodig" men lettlest språkdrakt som gjør handling og beskrivelser ekstra livaktige. Innholdet skuffer ikke, og enkelte partier bygger videre på håpene for framtiden. Noe venter jeg fortsatt utålmodig på, men sånn er det jo - man kan ikke få alt på én gang. Og for min egen del har jeg ennå ikke gått lei, siden andre begivenheter utspiller seg imens og man kommer videre i rykk og napp likevel i ulike saker.
Lesingen gikk lekende lett unna denne gangen også, jeg har virkelig blitt betatt av og glad i denne serien etter hvert. Litt fordi det ikke er en overflod av middelalderserier fra før av og den dermed er mer spesiell i utgangspunktet, litt på grunn av den sterke troverdigheten og ikke minst realismen, litt på grunn av at den er velskrevet, og litt fordi jeg opplever den deilige følelsen av å bli totalt oppslukt av bok etter bok.
Avslutningen er skremmende, mystisk og gir rom for spekulasjoner, så da er det bare å vente i spenning fram til neste bok som vanlig.
Karakter:
Lest:
3. mai 2011
Neste bok:
Bøddelens arv
Forrige bok:
Dødelig pakt
