Himmelrike og helvete
(Originaltittel: Himnaríki og helvíti)
Jón Kalmar Stefánsson
Forlaget Press, 2010
ISBN: 978-82-7547-406-1
203 sider
Det er seks mann i en åpen båt, det er det store havet, det er torskens rikdommer, det er fjellene og skyene, det blåser opp. Det har vært slik i hundrevis av år, det har alltid vært like hardt, og like farlig. Bare Bárdur kan tenke seg et annet liv. Det er derfor han bærer en bok i sekken. Ved siden av ham sitter gutten. Han har knapt begynt å leve, og nå må han forstå døden. Er det slik det er å være mann, å være menneske? Og hvordan kan man fortelle om det?
Jón Kalmar Stefánsson har skrevet en roman om lykke og ulykke, om himmelen og bølgene, om sorgen og kjærligheten, om alle menneskenes drømmer i en liten fiskerlandsby ved havet. Den utspiller seg for mer enn hundre år siden - og i dag. Himmelrike og helvete er en genistrek av en bok, på samme tid både fullstendig moderne og helt tidløs.
Himmelrike og helvete gav meg tidlig assosiasjoner til en annen bok som jeg liker godt, nemlig Johan Bojers Den siste viking. Riktignok er det snakk om forskjellige land, forskjellige mennesker og en nærmest ubetydelig tidsdifferanse også, men likevel fant jeg mye gjenkjennbart som overskrider denne avstanden i tid og rom. Blodslit på havet og fiske i all slags vær, enten det er storm eller stille. Usikkerheten ved å ha bare et plankebord mellom seg og drukningsdøden, og det å ikke vite om man kommer trygt hjem igjen til kone og barn. Samholdet mellom fiskerne som kjemper for det daglige brød, side om side. Men her finner man også drømmen om noe mer enn dager kun fylt med arbeid, hos Bárdur og hans interesse for bøker og poesi. Fisken klarer man seg kanskje ikke uten, men ordene kan da bety mye de også...
Visse ord kan muligens forandre verden, de kan trøste oss og tørke våre tårer. Visse ord er geværkuler, andre fiolintoner. Visse av dem kan få isen rundt hjertet til å smelte og man kan til og med sende ordene ut som redningsmannskap, når dagene er harde og vi kanskje hverken er levende eller døde. Men ordene varer dessverre ikke så lenge, og vi ville forsvinne og gå oss bort ute på livets vidder hvis vi ikke hadde annet enn et penneskaft å holde fast i.
Havet er både himmelrike og helvete for de som er knyttet til det på godt og vondt, og kan bety både liv og død. Hadde du spurt meg på forhånd om jeg trodde jeg ville like en bok som handlet om "fiske og havet og døden og kjærlighet og sånn" (for å sette det veldig på spissen), så hadde jeg nok vært usikker. Men boka har blitt skrytt mye av, og jeg ble nysgjerrig nok til å låne den med meg hjem fra biblioteket.
Gjennom den språklige poesien og kraften greier Jón Kalmar Stefánsson å trekke meg inn i boka, og beholde meg der til siste slutt. Første del var riktignok den delen som jeg likte best, med skildringene av fiske og samarbeid og hvor hardt og nådeløs dette livet kunne være. Havet er lykke og ulykke, liv og død - og evighet. Men å følge gutten videre i del to og bli kjent med den lille, fargerike fiskerlandsbyen bidro også til tanker og refleksjon, selv om den delen ikke evnet å fenge like mye. For i første del av boka var jeg fullstendig til stede, helt oppslukt. Jeg var der og kjempet i fellesskap om å berge båt og last mens uværet ulte rundt oss. Drømte om å kjenne lykken etterpå ved å få en bit nykokt torsk sammen med kullsort kaffe med puddersukker, mens trettheten dirret i musklene...
Lettlest er den ikke til tross for at sideantallet er mer beskjedent enn mange andre romaner. Setningene er lange, oppdelt med mange komma, og rekker oftest over flere linjer. Men språket er også beskrivende og flott, her er det mye å smake på mens man leser, og oversettelsen til norsk er glimrende gjennomført. Himmelrike og helvete er en stor og tidløs roman, med spørsmål og svar om liv og død. En litteraturskatt fra Island som bør nytes i fred og ro og grunnes over.
Karakter:
Lest:
31. mars - 2. april 2011
