Hjem
Anne Karin Elstad
Aschehoug, 2006
ISBN: 82-03-18814-1
399 sider
I Hjem forteller Anne Karin Elstad om de første 16 årene av sitt liv. Hun vokser opp på gården Hestnes i den lille bygda Valsøyfjord på Nordmøre, og er bare ei lita jente på 4 år da vi møter henne sommeren 1942. Det er krig, men for lille Anne Karin finnes ingen annen hverdag, og på gården må kuene melkes og potetene settes i jorda. Det er de tette båndene mellom menneskene på gården som står sentralt i Elstads erindringer - forholdet til søsknene, til foreldrene og besteforeldrene. Aller best er stundene med mora Jenny, og når hun blir alvorlig syk, blir den varme stemningen i kjøkkenet på Hestnes erstattet med taushet og frykt.
Det er en samfunnsengasjert og sterk familie vi møter i Hjem, og Anne Karin Elstads lesere vil kjenne igjen menneskeskjebner og hverdagsdramaer fra hennes mange romaner.
Hjem fikk jeg i julegave for flere år siden, men den ble satt i bokhylla og led samme skjebne der som utallige andre uleste bøker. Ikke fordi den var uønsket, men fordi det aldri føltes som den rette anledningen å ta den fram. Og så ble den bare stående, og tiden gikk. Det var ikke før jeg satt hjemme hos bestemor og jeg oppdaget den i hennes bokhylle, at det føltes fristende å ta den fram. Stemningen er alltid rolig og god, det er aldri noe mas eller avbrytelser, og med kaffekoppen i hånda og bestefarklokken trofast tikkende i bakgrunnen forsvant jeg inn i Anne Karin Elstads skildringer av barndom og oppvekst, og leste mesteparten av boka i sofaen der. Når man nettopp har mistet et kjært familiemedlem selv tenker man tilbake på det som har vært, på gode stunder og opplevelser, og familie og familiebånd blir naturlig nok viktigere.
Underveis i lesingen kunne jeg trekke linjer til hvordan mine besteforeldre, som også vokste opp på gård og er født bare noen få år før forfatteren, kunne oppleve arbeidsdager, skolegang, lek og høytid i sin barndom og ungdom. Og ikke minst tenke tilbake på egne, fine barndomsminner. Et trygt bestemorfang, kjærlighet og samhørighet, bestefardrops, musikk og sang, latter og alvor. Her finnes kanskje den største verdien til boka for min egen del. Om det så er i utgangspunktet helt fremmede mennesker som omtales mellom boksidene, så kan jeg likevel kjenne igjen samholdet og minnene om både gode og triste stunder, og huske hvordan det var å være barn og vokse opp på en gård med besteforeldre like i nærheten der dette skildres i boka. Det var verdifullt for meg både som liten og nå som voksen.
Det er jo også spennende å lese om hvordan oppveksten formet denne folkekjær forfatteren, hvordan hun tidlig fikk mye ansvar og måtte være husmor på heltid hjemme på gården fra hun var fjorten. Det var ingen bønn, skolegangen måtte brått avsluttes og den nye hverdagen besto i å stelle hjemme for søsknene, faren og onkelen, men gleden over bøker og lesing bar hun likevel med seg videre.
Jeg levde et liv hjemme, med alt ansvar det innebar, og jeg levde et annet liv ute, på fester og moro sammen med vennene mine. [...] Drømmene mine om et annet liv fikk næring i bøkene. De ble min hemmelige verden som jeg ikke delte med noen. Jeg leste romaner og dikt, leste på sengen hver eneste kveld, leste helt til bokstavene danset foran øynene. Bøkene ble en verden jeg ikke kunne leve foruten.
Anne Karin Elstad er en dyktig forteller, enten hun beretter om oppdiktede romankarakterer eller sin egen familie og oppvekst. Enkelte trekk gjenkjennes også fra Elstads romaner, både mennesker og skjebner vekker gjenklang og gir lyst til å lese om igjen tidligere bøker og det som ennå er upløyd mark i forfatterskapet.
Leseopplevelsen ble nok en del farget av omstendighetene rundt disse dagene etter at bestefar gikk bort. Men nå er vel all lesing og bedømmelse uansett mer eller mindre subjektivt. Det var i alle fall riktig bok til riktig tid, den var både leseterapi og underholdning. Den greide å berøre meg, menneskene ble nære og levende mellom boksidene, og boka gav et innblikk i en annen generasjon og en annen tid enn den jeg selv befinner meg i eller har opplevd.
Slutten er brå, men ett sted må man jo avslutte også. Vi får følge Elstad fram til hun er 16 år og en epoke i livet avsluttes, og det er forsåvidt et naturlig valgt sted der det endelige punktum settes.
Karakter:
Lest:
7. januar 2010
Les også:
Innhaugfolket
Senere, Lena
Sitt eget liv
- for dagene er onde
Maria, Maria ...
Odel
