Hodejegerne
Jo Nesbø
Aschehoug, 2008
ISBN: 978-82-03-19391-0
239 sider
Roger Brown er i egne øyne Norges beste og mest underbetalte hodejeger, har en altfor vakker kone, altfor dyr villa og må derfor stjele altfor mye kunst.
Clas Greve er den perfekte kandidaten til enhver toppstilling. Han er også i besittelse av dametekke og et Rubens-maleri i hundremillionersklassen. Får Roger Brown tak i det bildet, er hans økonomiske problemer løst og hans kone Diana for alltid hans.
Diana vil ha kunstgalleriet sitt. Og et barn.
Alle vil ha noe. Ingen får det gratis. Ikke uten å gå over lik. Hodejakten er i gang.
Da jeg første gang så tittelen på boka antok jeg at dette var en typisk, "vanlig" krimbok, ut i fra det lille jeg visste om Jo Nesbø og hans forfatterskap fra før av. Men det fant jeg jo fort ut at ikke stemte. Jeg endte opp med å sitte og humre for meg selv både titt og ofte mens jeg leste, på grunn av fornøyelige, treffende og ironiske skildringer av både karakterer og situasjoner. Boka var altså ikke helt som jeg hadde ventet meg, men absolutt ikke på en negativ måte. Ingenting er vel bedre enn det - at man ikke blir skuffet over feiltagelsen, men heller finner noe bedre enn hva man hadde trodd man ville finne!
Jobben som "hodejeger" viste seg også å være noe annet enn jeg først antok, med en hovedperson som jobber i et bemanningsbyrå og finner kandidater til forskjellige stillinger. Men etterhvert utvikler handlingen seg til å virkelig bli en hodejakt på liv og død mellom karakterene i boka likevel!
Spenningen bygger seg opp og holder seg frem til siste side. Den hele og fulle sannheten rundt hva som egentlig har skjedd er ikke gitt på forhånd heller, så her kan man få seg en liten overraskelse eller to underveis. Uventede vendinger gjør plottet spennende, og spesielt den vrien som er valgt for avslutningen på hodejakten er finurlig og kløktig. Alt i alt sitter jeg igjen med et fornøyd smil og med en bra bok rikere i mitt bibliotek her hjemme.
Karakter:
Lest:
30. des. 2009 - 1. jan. 2010
Les også:
Snømannen
