I krig og kjærleik
Ragnhild Kolden
Samlaget, 2010
ISBN: 978-82-521-7762-6
240 sider
På ein måte er det som i eit skodespel. Og krigen er scena. Du spelar ei rolle, utan manuskript, men etter visse reglar. Rolla frigjer deg frå det du er elles, i fredstid, heile poenget er at du skal vera ein heilt annan, du er ikkje ein person, men ein reiskap.
Trøndelag, november 1940: Ein framandkar kjem til Glenne, ein gard i grensetraktane mot Sverige, for å kartleggje våpenlager ute på bygdene. Der treffer han Dagny, ei ulykkeleg og misbrukt tenestejente. Møtet blir skjebnesvangert for dei begge. Saman blir dei deltakarar i krigen på fienden si side, ikkje av ideologisk overtyding, snarare blindt og tilfeldig. Som agentar for Gestapo i Trondheim, under dekknamn i undergrunnsverda, gjer dei det krigen og situasjonen krev av dei - ting dei kanskje ikkje kunne fått seg til å gjere i fredstid eller under sine eigne namn.
I krig og kjærleik åpner med en ensom, dyster scene fra Landssvikfengselet i Trondheim, i 1945. Her møter vi Bjarne Sigvartsen, som venter på rettssaken og en svært sannsynlig dødsdom. Gjennom tilbakeblikk fra og med høsten 1940 og fremover presenteres historien om Bjarne og Dagny. Annenhvert kapittel beskriver henholdsvis Bjarnes situasjon i fengselet og Bjarnes og Dagnys arbeid for tyskerne, sammen med de følelsene som etter hvert vokser fram mellom dem. Et tilfeldig møte en høstdag i Verdalen blir en kime til noe mer, og begge er snart deltagere i et farlig spill...
Dette er ikke en historie om krigens helter; om de som valgte riktig side, drev med motstandsarbeid og kunne feire og glede seg over freden da den endelig kom etter fem lange krigsår. Og det er heller ingen forsvarstale for motparten. Men man må huske at også i krig finnes det et utall grånyanser. Vi må ikke se oss blinde på at alt skal være godt eller ondt, svart eller hvitt, enten-eller. Ikke alle endte opp på fiendens side på grunn av en politisk overbevisning eller fordi de var onde mennesker, noen havnet der mest på grunn av tilfeldigheter og skjebneluner enn ved et bevisst, godt gjennomtenkt valg. Slike som Dagny og Bjarne (eller Bjørn som han egentlig heter).
Dei grev og spør om korleis det byrja. Ja, korleis, eigentleg? Korleis kan ein gjera greie for slikt? Ting skjer, ikkje sant, og så ballar det på seg. Ein flyt med, i den digre elva som er lagnaden. [...] Og kva var alternativet? I 1940? Ikkje fekk han vera soldat, og ikkje hadde han fast arbeid. Levde nærast fra hand til munn. [...] Når det kjem til stykket, handlar alt om pengar. Å brødfø seg, tråkle seg gjennom. Han var ikkje nokon idealist av noko slag, sjølv om faren hadde lovprisa det tyske i årevis. Det var mest berre slik overflatekunnskap han brekte utor seg, det var liksom ikkje noko hald i det. Bjørn vart aldri overtydd nazist.
Selv om årsakene er mer eller mindre tilfeldige betyr det på ingen måte at gjerningene deres dermed blir mer akseptable; de kan og skal naturligvis heller ikke bagatelliseres bort eller unnskyldes på noe vis. Men man får en forklaring på hvordan og hvorfor dette kunne hende med helt vanlige mennesker. Enten det nå var en søken etter en slags trygghet og å være til nytte, eller å kunne heve seg over tidligere ydmykelser og ta hevn. Å prøve å glemme misbruk og vanskeligheter i fortiden, for så å skape et nytt liv. Å bli beruset av den makten man plutselig sitter med, å følge krigens egne lover - som kan være ganske annerledes enn de man har i fredstid. Og selv om man forstår hvorfor betyr det ikke at man synes det er greit på noe som helst vis; man kan forstå og likevel ta avstand og fordømme handlingene deres. Og den innstillingen forsvinner ikke selv om karakterenes skjebne fascinerer.
Valde ho side nokon gong? Nei. Nazismen har aldri fengt henne. Like lite som kommunismen ho vaks opp med. Alt var bare staffasje, nye måtar å kneble folk på, tukte dei, få dei inn i ein felles fald. [...] Ho valde ikkje side, til tider var ho ikkje eingong sikker på kven ho og Bjarne arbeidde for. Ho valde krigen - fordi han kom med andre oppgåver til henne, reinvaska henne og gav henne ein ny start, han stengde henne ikke ute fordi ho var kvinne, tvert imot, det var det som var den store fordelen hennar.
Romanen er velskrevet, språket klinger naturlig og har god flyt. Nå har jeg selv blitt veldig glad i å lese på nynorsk de siste årene, men jeg tør påstå at dette kan være et godt valg om man vil prøve å komme seg over nynorsk-kneika. Boka ble lest ut fortløpende med bare noen få minutters pauser underveis. Den jevne kapittelvekslingen og den gradvise avsløringen om hva som tidligere hadde utspilt seg i krigsårene, sammen med nysgjerrigheten etter å få visshet om hva som ville hende videre med de to hovedkarakterene til slutt, sørget for at leseiveren holdt seg stødig oppe fra første til siste side.
I krig og kjærleik var en spennende og interessant debutroman som svarte til forventningene mine, og som gjør at jeg gjerne vil følge Ragnhild Koldens forfatterskap videre ved neste anledning.
Karakter:
Lest:
2. mai 2011
