I månesigdens tegn
Novemberbarn 16, Yvonne Fjeld
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-35004-8
253 sider
Herr Levi satte øynene i henne.
"Vi har et forslag til deg, som jeg forlanger at du tar imot med største ydmykhet og takknemlighet. Trodde du virkelig at du skulle få beholde barnet? Her på gården?"
Judianna snappet etter pusten og trodde hun skulle falle i uvett.
Endelig får Judianna sin første samtale med faren, men sykdommen har ikke mildnet ham det minste. Tvert imot har han og onkelen lagt onde planer, som også vil ramme Sara hardt. Hvordan skal Judianna få advart kusinen før hun reiser med morfinavhengige Hellberg til Christiania?
Imens er Johannes på St.Jørgens Hospital i Bergen, der han blir gjenforent med flere enn han kunne drømme om ...
Egentlig skulle jeg vente litt med å lese I månesigdens tegn, men baksideteksten så så lovende ut og gjorde sitt til at boka ble prioritert foran noen andre ventende bøker. Og det angrer jeg ikke på! Bok nummer 14 i serien drøyer ikke med å skape nervepirrende spenning og iver. På de første sidene får man lese om konfrontasjoner i prestegården, før det så tilspisser seg enda mer i siste setning i kapittel 2. Et etterlengtet punkt i historien er endelig nådd, og man får noen svar på de mange spørsmålene som har svirret siden tidlig i Novemberbarn. Men hva som kommer ut av dette etter hvert er ennå ikke godt å si, nysgjerrigheten får fortsatt noe å gruble på...
Enkelte av kapitlene avsluttes med en liten cliffhanger i form av en avsløring, rett før et spenningsklimaks eller et ubesvart spørsmål, og skaper et suggerende driv etter å stadig lese framover. Boka ble slukt med hud og hår, spesielt siden mye av handlingen oppfylte tidligere ønsker og håp. En av de sterkeste bøkene på lenge, og samtidig en veldig etterlengtet en. Jeg satt med følelsen av at jeg fikk den ene tingen etter den andre som jeg hadde ønsket meg i serien servert på et sølvfat, og med enda litt til som jeg ikke hadde ventet eller som kom som en gledelig bonus. Om bare Judiannas situasjon kunne bli litt lysere snart også, så har jeg ikke noe mer å be om. Men den som venter på noe godt...?
Hun så opp og skuet utover de snødekte gravene. Det så kaldt og stille ut. Fredelig. Hun tenkte hvor godt de måtte ha det, de som var døde, som ikke lenger følte smerte. Hun kjente den ru barken i ryggen og at det var isende kaldt å sitte slik. Men det gjorde ingenting. Alt inni henne var som morgenfrost likevel.
Slutten er også knakende god! Både herlig grøssende og ganske uventet i og med at det skjer på en slik måte. Man kan godt være en skadefro og fornøyd leser til tross for alvoret, i og med at det nå ser ut til å lage seg til for noen andre og den det gjelder her får som fortjent. Og hva er vel bedre enn det? Måtte neste bok komme i postkassen så fort som mulig!
Karakter:
Lest:
2. februar 2011
Neste bok:
Blomstringstid
Forrige bok:
Nattmannen
