I nattens stillhet

Margit Sandemo

Bladkompaniet AS, 1998
ISBN: 82-509-3860-7
220 sider

Irina var helt knust etter en opprivende skilsmisse, og skyldfølelse og sorg gjorde det umulig for henne å få sove om natten. For å føle seg litt nyttig, rykket hun inn en annonse i lokalavisen om at hun var villig til å prate over telefon med mennesker som hadde behov for kontakt.
Desverre for Irina var ikke alle nattevåkere mors beste barn. Men på grunn av dem skulle hun komme i kontakt med politimannen Patrik Westling...

Vi får ikke oppgitt noe eksakt tidspunkt for når handlingen i romanen utspiller seg, foruten "dette hendte kort tid etter at telefonsystemet ble automatisert - lenge før krisetelefonenes tid, og enda lenger før alle teletorv og telemøter og kontakter og åpne linjer". Det nevnes også at "nåtidens tenåringer sier ikke femogtyve, men tjuefem", altså vil det være nærliggende å gjette slutten av 60-tallet eller 70-tallet. Ulykkelige Irina har vært igjennom en skilsmisse - en fryktelig skam! - og føler seg vraket og mindreverdig. Hun velger å jobbe som en frivillig hjelper nattestid, og ta imot samtaler fra de som er ensomme, søvnløse eller som av andre ulike årsaker vil ha noen å prate med. Telefonnummeret er umulig å spore og hun presenterer seg ikke ved noe annet navn enn Nattprateren, men likevel skal det vise seg at hun ikke er like trygg bak anonymitetens skalkeskjul som hun trodde...

Margit Sandemo er nok aller, aller best når hun skriver historiske romaner - og samtidig får leke og bruke fantasien ved å blande inn overnaturlige vesener, magi, gåter, mystikk og uforklarlige hendelser. Denne romanen er tvers gjennom realistisk (det er jo forsåvidt et pluss om man ønsker virkelighetstro handling, men da leser man neppe særlig mye av denne forfatteren i utgangspunktet), og plottet er i bunn og brunn ganske enkelt. Tynt og forutsigbart. Det har også sneket seg inn en brøler underveis, en av karakterene blir underrettet om et tyveri 2 ganger i løpet av noen få sider, og er like overrasket begge gangene. Saken med tyveriet har en litt mer oppfinnsom løsning enn resten av handlingen, det må forsåvidt nevnes.

Det store spenningsmomentet, eller det som rettere sagt er ment å skulle skape uhygge og spenning, faller flatt til jorden. Vi får ved ujevne mellomrom i over 100 sider noen korte innblikk i skurkens tanker, men dette er en så fryktelig dum og ensporet skurk som heller forårsaket hevede øyenbryn og latterfnys istedet for følelsen av virkelig fare og usikkerhet. Dette er forsåvidt et gjennomgående trekk i forfatterskapet: skurkene og fiendene er fryktelig uintelligente, trege og patetiske, så det er da heller aldri noen overraskelse at de blir slått og overvunnet til slutt. Det er ikke det at jeg protesterer på avslutningene eller venter meg noe annet når jeg velger Sandemos underholdningsbøker som lesestoff, men må alle være så fryktelig tåpelige på veien dit? Som skurken så treffende sier om seg selv:

Jøss! Hvor dum går det an å bli?

Kjærlighetshistorien og utviklingen til hovedpersonen er jo et positivt moment, men det ligger heller ingen spenning eller uforutsigbarhet her heller. Summa summarum en uinteressant og lite minneverdig bok, bent fram skuffende og laber, og den blir neppe lest om igjen. I nattens stillhet er en av de svakeste bøkene jeg har vært borti, fra en forfatter som kan skrive og underholde så mye, mye bedre enn dette.

Karakter:


Lest:
12. januar 2011

Les også:
Jovisst har dyrene sjel
Jovisst har dyrene sjel, del II
Vi er ikke alene
Legenden om den øde skogen
Grav under høstløv
Tessa
Barnebruden
Ensom i verden
Den mørke sannheten
Skattejakten
Drømmen om en venn
Yrsa