Ingen må vite
Aina Basso
Det Norske Samlaget, 2008
ISBN: 978-82-521-7235-5
159 sider
"Her," seier han og dreg fingrane gjennom håret hennar. Plukkar ut eit strå.
Fingrane hans glir inn i det mjuke dunhåret i nakkegropa. Han gnir fingertuppane mot hovudbotnen, masserer nakken.
Ein storspove lettar. Det finst ingen andre.
Året er 1734. Ingeborg dett på isen, og på isen står Mikkel og hjelper henne opp. Ingeborg byrjar å drøyme om han om nettene, tenke på han om dagane. Men det finst eit hinder mellom dei, ein farleg løyndom som må bli avslørt, og som vil få alvorlege konsekvensar for alle involverte.
Aina Basso debuterer med denne spennande og poetiske romanen om kjærleik og blodskam.
Jeg så veldig frem til å lese boka siden forsiden var fin og baksideteksten også virket interessant, men det var også innblandet en bitteliten bekymring: Den er jo skrevet på nynorsk og jeg leser sjeldent bøker på det skriftspråket, men velger meg mye, mye heller bokmålsbøker når jeg bestemmer meg for noe å lese. Men den frykten skulle vise seg å være ubegrunnet, lesingen gikk som en lek. Jeg kom utrolig fort inn i hvordan boken var skrevet, jeg "glemte" skriftspråket helt etter noen få setninger og ble opptatt av handlingen som grep fatt i meg.
Selve språket er på en måte kort og med korte episoder, her er det ingen overflødige opplysninger eller lange utredninger. Likevel er språket poetisk og fungerer fint, selv om det er veldig annerledes i forskjell til bøker jeg vanligvis leser. Handlingen er vond og fin på samme tid. Jeg liker skildringene av Mikkel og Ingeborgs forelskelse etterhvert som den vokser frem, jeg liker samhørigheten mellom dem. Samtidig bringer Gabriel og hans overgrep mot Ingeborg frem medfølelse og sinne, og historien tar fatt i meg. Spesielt når jeg vet at dette - og følgene av det - ikke akkurat var uvanlig før i tiden. Blodig urettferdig, men slik var det.
Boka minner meg litt om serien Ildkorset av Frid Ingulstad, og jeg fikk lyst til å lese den igjen snart. Spørsmålet er vel bare når jeg skal ha tid til det!
Ingen må vite var absolutt et godt kjøp og jeg anbefaler den varmt videre. Jeg ble glad i Ingeborg, og ble skuffet da jeg bladde om på slutten og så at resten av sidene var blanke. Jeg skulle gjerne ha lest videre. Samtidig var det en vakker og litt trist slutt, og denne boka blir ikke lett å glemme.
Karakter:
Lest:
21. oktober 2008
Les også:
Fange 59. Taterpige
