Innhaugfolket
Folket på Innhaug - Magret - Nytt rotfeste - Veiene møtes
Anne Karin Elstad
Aschehoug , 1999
ISBN: 82-03-18093-0
839 sider
Romansyklusen Innhaugfolket er en bygdeskildring fra Trøndelag i forrige århundre. Forfatteren er spesielt opptatt av menneskene, deres atferd, følelser, muligheter og behov, deres reaksjon i forhold til tiden og samfunnet de levde i. Handlingen tar utgangspunkt i en familie på gården Innhaug våren 1809. Flere generasjoner vokser til etter hvert, og vi følger dem fram til 1870-årene.
Året 1809.
Gjertrud, matmora på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår.
I den første boka om Innhaugfolket, Folket på Innhaug, blir vi kjent med de som bor på garden Innhaug: bonden Ole, kona Gjertrud, barna deres og annen slekt og naboer. Den vi følger nærest er datteren Oline, som er 19 år og vakker som få. Vi følger dem i mange og lange arbeidsdager, for å berge seg og sine. Tidene er ikke lette og alle frykter nødsår og sykdom. Men om det kan være hardt å livberge seg innimellom er det også plass for drømmer, håp og lykkeglimt...
I de tre neste bøkene, Magret, Nytt rotfeste og Veiene møtes, følger vi generasjonene som kommer etter. Nå blir vi først kjent med Olines datter Magret, og Bygdesladderen er ikke nådig, og også disse bøkene inneholder sin andel av slit og bekymringer, styrke og vekhet, ømhet og savn. Vi får også lese om et oppbrudd, og nye tider og nye slektsledd. Årene går.
Det er vanskelig å plukke ut en "favoritt" blant disse fire bøkene. Flere karakterer fester seg i sinnet, og det er en rød slektstråd som binder dem sterkt sammen gjennom tiden som går og avstand som etterhvert kommer inn. Selv om det er snakk om oppdiktede romanfigurer som lever på steder jeg slettes ikke eller knapt nok har besøkt selv, så oppleves det nært og kjært likevel. Det er hverdager, problemer, utfordringer og gleder som sikkert ikke var helt ulikt det mine egne forfedre hadde om man går 150-200 år tilbake. Det er en døråpner til fortiden. Man kan drømme seg bort til en helt annen tid, men også lære og reflektere. Sitatet av Sigrid Undset stikker seg fram igjen; det med at selv om tidene forandrer seg så forandrer ikke menneskenes hjerter seg. Folket på Innhaug lever et helt annet liv enn meg - men mye er tidløst og gjennkjennbart likevel.
...Og alle skulle hatt en god, gammel Margret-faster å vende seg til når livet er tungt og motbakkene må gås.
Så, så, kviskrer hun, mens tårene renner ned over kinnene hennes. - Berre gråt nu. Det gjør deg godt det, berre gråt, det er bra. Ho faster ska hjølp deg nu, ingen ska få gjøre deg mer vondt. Ho faster ska hjølp deg.
En ting er i alle fall sikkert: Det er så vemodig, så vemodig å ta farvel. Tårene kom fram i øyekroken da siste kapittel ble lest. Det er nostalgisk og trist at historien ganske straks er over - etter over 800 sider i tykt og tynt - men det er også vakkert og rolig. Et flott punktum på en nær, stemningsfull, klok og fengende familiesaga.
De to første gangene jeg leste Innhaugfolket var jeg henholdsvis 17 og 18 år gammel, og de årene som har gått i mellomtiden var merkbare. Det ble en rikere og dypere leseopplevelse denne gangen. Ikke det at jeg synes den var fattig da jeg leste romansyklusen de to første gangene som 17- og 18-åring, men det blir noe annet når man har noen år ekstra på kroppen selv. Når man har opplevd flere av livets solskinnsdager og skyggesider, gjort seg noen erfaringer og kanskje blitt mer opptatt av slekt, historie og røtter, og tenker mer på fortid og framtid.
Innhaugfolket er en bok som blir med meg videre i livet, og jeg kan veldig gjerne tenke meg å lese den på nytt den dagen jeg eventuelt har fått barn og har rykket et slektsledd oppover selv.
Karakter:
Lest:
13. - 18. mars 2003
24. mai - 1. juni 2004
28. mai - 6. juni 2011
Les også:
Senere, Lena
Sitt eget liv
- for dagene er onde
Maria, Maria ...
Odel
Hjem
