Hun ble kalt "Isprinsessen", og hadde ingen annen lidenskap enn musikken, ingen annen elsker enn dansen... Inntil hun møtte hertugen. Først da forsto hun at de følelsene dansen og musikken hadde vekket i henne, bare hadde vært et svakt ekko av noe som var langt sterkere og mer berusende. Allerede første gang hertugen av Welminster så henne danse, i det praktfulle Yselov-palasset i Moskva, følte han seg trukket mot henne med en nesten magnetisk kraft. Han ble forvirret, og var slett ikke sikker på om han likte denne følelsen... Men det er krig, og Napoleons seierrike armé nærmer seg Moskva. Personlige følelser viker plassen for frykt, og Zoia må flykte. Vil hun noengang møte hertugen igjen? Er dette merkelige magiske båndet mellom dem sterkt nok til å overvinne krigens redsler og den lange avstanden mellom dem?
Tja.. dette er ikke en kjempespennende bok, det er mye kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet. Uoppnåelig kjærlighet, en greve og en jente av lav byrd kan vel ikke gifte seg med hverandre? (Men joda, selvfølgelig kan de det, iallefall i bøkenes verden!).
En ting som er litt spennende med denne boka er at mye av handlingen foregår i Russland, et land jeg ikke har lest så mye om før. Ellers kan man jo nesten gjette seg til hva som skjer da, det er jo ikke en Cartland-bok for ingenting...Men det var en lett, småsøt historie, som gjerne kunne vært gjort mer spennende. Perfekt til en slapp dag når man ikke orker mer krevende lesestoff, men ikke noe mer utover det. Blir neppe tatt fram og lest om igjen.
| |

Karakter:

Lest:
3. - 5. oktober 2003
|