Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett
Jon Gangdal
Kagge Forlag, 2009
ISBN: 978-82-489-0844-9
226 sider
"Etter over tjue år på flukt fra den eneste jeg rakk å elske, ser jeg at det meste av livet mitt er ødelagt. Jeg er trøtt. Fryktelig trøtt. Så trøtt at jeg ikke en gang orker å kjenne ordentlig etter. Hadde det ikke vært for barna mine, ville det vært slutt for lenge siden. Jeg ville neppe merket noen forskjell. Men jeg har bestemt meg for å overleve. Og for å overleve må jeg kjempe. Det er sannsynligvis det eneste jeg ennå kan. Kjempe og overleve."
Historien til Renate er ført i pennen av Jon Gangdal.
Rundt 450 mennesker lever i dag i skjul på den såkalte Kode 6 her i Norge. Det innebærer nytt navn, hemmelig adresse, hemmelig telefonnummer og at de skal være umulige å oppspores. Renate er en av dem, og ved hjelp av forfatteren og journalisten Jon Gangdal forteller hun om sitt årelange liv i flukt og kamp for å overleve.
Jeg tok med meg boka ut i solveggen sammen med en kaffekopp, og satt der og leste noen timer. Til tross for varmen kjente jeg kuldegys nedetter ryggen flere ganger ved enkelte partier og avsnitt, og det var ikke grøss av det gode slaget. Renates historie er vond og grusom, men også uforståelig, ja nesten vanvittig. For det er ikke lett for oss utenforstående som ikke har kjent det på kroppen selv, å fullt ut fatte hvordan det er når den man elsker, også er den som mishandler, manipulerer, truer og voldtar. At en person som skal gi trygghet, kjærlighet og omtanke, istedet bruker fysisk og psykisk vold og truer med å drepe.
Nettopp derfor er boka så viktig. Dette er ikke noe som skjer bare på film eller i bøker, eller som ikke angår oss, dette er den nakne sannheten og hverdagen for mange kvinner og barn. Og det er viktig at vi som ikke har blitt rammet eller vært vitne til dette får innblikk også. Vi må ikke være så naive og tro at dette kommer aldri til å skje meg eller noen av mine. Vold i nære relasjoner kan ramme hvem som helst. En venninne av deg, en niese, en kollega. Kanskje er den unge jenta ved siden av deg på bussen, den gamle damen du passerte på gata eller ekspeditøren i klesbutikken du stakk innom i går et slikt offer. Enten tidligere, nå eller i framtiden. Man vet aldri.
[J]eg vet at jeg ikke er alene. På krisesentrene jeg måtte søke tilflukt, møtte jeg dem. Med de døde blikkene, skammen, selvbebreidelsen og skyldfølelsen. Liv som ikke lenger var liv. Øyne som sløve hull i mishandlete kropper, som krigsofre.
Men de hadde ikke vært ved fronten, eller i Auschwitz og Ravensbrück. De hadde ikke ligget skjelvende av angst under bomberegnet over Beirut eller Bagdad med barna sine under seg. De hadde bare vært hjemme hos en mann de trodde de en gang hadde funnet kjærligheten sammen med.
Renates hverdag dreier seg i stor grad om forfølgelse og trusler, flukt og angst, å leve som fanget i sitt eget liv. Å ikke våge å håpe, å ikke kunne leve et ordentlig liv, for man har ikke overskudd til noe annet enn å prøve å overleve og knapt nok det. Og hvordan lapper man sammet et liv som har blitt knust i tusen biter?
Det er en bok det er umulig å ikke bli berørt av, provosert av og forbannet av. Samtidig som den forteller om en enkeltkvinnes skjebne, retter den også søkelyset mot hvordan systemet fungerer - eller ikke fungerer - og hvilke glipper Renate selv har blitt rammet av og vanskeligheter hun har støtt på. For henne er det for sent å gjøre ting om igjen, men forhåpentligvis skjer det en oppstramming og en forbedring slik at fremtidlige ofre ikke skal rammes av slike feil og ekstra problemer i tillegg til den belastningen de allerede lever under.
Språket er personlig og enkelt, og boka er i høy grad lettlest til tross for et opprørende og vondt tema. Nå er det jo nettopp innholdet som er viktig i denne sammenhengen. Og der Renate med egne ord spør i innledningen om det er noen vits i å fortelle historien, vil jeg rope et rungende og bestemt "JA!". Hennes fortelling er et viktig bidrag når det gjelder å gjøre temaet vold i nære relasjoner mer synlig. Rett og slett være med på å åpne øyne og ører hos folk, gi kunnskap og skape samtaler og åpenhet. Forhåpentligvis vil Jeg elsker deg og jeg finner deg uansett nå ut til mange lesere. Da har de siste 20 årene av Renates liv langt fra vært forgjeves, slik hun spør seg selv om.
Noen sier det er en mening med alt, og at det ikke finnes tilfeldigheter. Det er ikke alltid så lett å tro det. På den annen side, hva skulle det ellers være til for, alt det onde, hvis vi ikke kunne bruke det til noe?
Karakter:
Lest:
28. april 2011
Les også:
Jeg tenker nok du skjønner det sjøl
