Jeg kan se i mørket
Karin Fossum
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34986-8
223 sider
Etter samtalen gikk jeg ned i bårerommet. Det var Løkkas lille kapell for de døde, med en båre, et lite bord og et lys. En duk med blonder, en bibel og et kors høyt oppe på veggen. Ofte lå det noen der, som ventet på å bli hentet av byrået, og jeg likte den spesielle følelsen, å være i selskap med døden. Studere de innsunkne øynene og de blåfargete leppene. Hendene, som raskt fikk sorte flekker, munnen som gled åpen. Jeg hadde noen ganger for moro skyld, lent meg over den døde med noen fryktelige grimaser. Tomlene inn i ørene, tungen ut av kjeften, simpelthen fordi jeg ikke greide å la være.
Den ensomme Riktorhar i mange år vært ansatt på Løkkas sykehjem. Tilsynelatende en vanlig mann, stillfarende og høflig. Men når sjansen byr seg, lugger han pasienter i håret og heller medisinen deres i do; han er "sykepleieren fra helvete". Riktor blir venn med den sterkt alkoholiserte Arnfinn, men en dag ser han Arnfinn forsyne seg av lommeboken sin, og slår ham resolutt i hjel med en hammer.
Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til stor fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.
Møt Riktor. Han er i begynnelsen av førtiårene og jobber på Løkka sykehjem. Med en slik jobb skulle man tro at Riktor er et varmhjertig menneske med en raus porsjon omtanke og empati, og med en sterk ansvarsfølelse. Men det er her man tar så sørgelig feil. Som Riktor selv sier er han et råttent individ med et fordervet hjerte. Og ingen ser ut til å fatte mistanke. For Riktor er flink til å late som, og å oppføre seg i tråd med det som ventes av ham.
Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innenfor normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra en morsom historie. Men med alle disse skjøre gamle menneskene mellom hendene går det ofte over styr.
Jeg kan se i mørket Jeg kan se i mørket er en intelligent, velskrevet og uhyggelig roman, som kryper inn under huden på deg. Gjennom hele romanen er det hovedpersonen selv, Riktor, som forteller. Karin Fossum må vel kunne sies å være en mester når det kommer til å skildre mennesker og gi psykologisk innsikt i et menneskesinn, og denne gangen møter vi en nedlatende mann med storhetstanker om seg selv, som mangler den empatiske evnen og som har sadistiske tilbøyeligheter. Et ensomt, forstyrret menneske på utsiden av det menneskelige fellesskapet, som ser verden på sin egen måte.
Språket er elegant, finslipt og lettlest, og jeg-formen skaper ekstra nærhet. Hvordan tenker en slik person? Hvordan rettferdiggjør han handlingene sine for seg selv? Å via dette fortellergrepet få følge Riktors tanker og refleksjoner etter hvert som tiden går og plottet vever seg sammen er fascinerende lesning, men det er også skremmende. Det er ubehagelig når det som skal være trygt og godt, som i eksempelet her et menneske i et omsorgsyrke, plutselig viser seg å være det motsatte.
Riktors adferd og valg gjør at han etter hvert vikler seg inn i noen problemer, og han stifter snart bekjentskap med etterforskeren Randers, et nytt innslag i Fossums forfatterskap. For medlemmene av Sejers fanklubb, som undertegnede, føles det først skuffende at den velkjente, sindige etterforskeren er utelatt helt denne gangen. Men Randers gjør ingen dårlig rolle der han slipper til, og i og med at fokuset i romanen i enda større grad enn i tidligere bøker er rettet mot enkeltmennesket og omstendighetene rundt ham istedet for kriminalsaken og etterforskningens gang, så er det forsåvidt et greit valg.
Det er kanskje ikke så mange av Riktor der ute, heldigvis, men de finnes. Og den vissheten er urovekkende nok. Sammen med de siste, avsluttende setningene, etterlates leseren med et ubehag som ikke forsvinner med det første.
Jeg kan se i mørket er aller best helt fra starten og fram til et stykke etter den finurlige overraskelsen midtveis, spesielt om man skal dømme ut fra uhygge-aspektet. Men den er fortsatt lesverdig hele veien ut. Og om man har sansen for Fossums psykologiske thrillere, burde også hennes nyeste roman bli en interessant og ekkelt god leseopplevelse.
Denne bokanmeldelsen er også publisert hos Litteratur i Vestfold.
Karakter:
Lest:
30. aug. - 1. sept. 2011
Les også:
Se deg ikke tilbake
Svarte sekunder
Natt til fjerde november
Drapet på Harriet Krohn
Elskede Poona
Jonas Eckel
Brudd
Den som elsker noe annet
Den onde viljen
Varsleren
