Kirkegårdsboken
(Originaltittel: The Graveyard Book)
Neil Gaiman
Schibsted, 2010
ISBN: 978-82-516-3508-0
288 sider
Vinner av Newbery-medaljen 2009.
Vinner av Carnegie-medaljen 2010.
Nobody Owens, Bod blant venner, er en helt normal gutt - bortsett fra at han bor på en kirkegård. Han blir oppdratt av spøkelser, og lærer triks av de døde for å overleve. Men det er i landet til de levende at de virkelige farene lurer. Der bor nemlig Jack, mannen som allerede har tatt livet at Nobodys familie.
Kirkegårdsboken er spøkelsesvarianten av Kiplings klassiske Jungelboken. Et kritikerrost, mørkt og humoristisk mesterverk.
En barnebok med drap og kirkegårder og spøkelser høres jo både spennende og litt spesielt ut, og denne barneboka er spekket med sjarm, vittige påfunn og fantastiske karakterer. En liten smårolling vokser opp på kirkegården etter å ha unnslippet mannen som tok livet av resten av familien hans. Heldigvis får han ganske fort et par spøkelsesforeldre, som også gir ham navn.
"Han ligner ikke på noen andre enn seg selv," sa fru Owens bestemt. "Han ligner ingen."
"Ingen? Da sier vi Nobody," sa Silas. "Nobody Owens."
Det var da barnet, som om det reagerte på navnet, slo øynene spill våkent opp. Det så seg omkring, fikk med seg de dødes ansikter, og tåken, og månen. Deretter så det på Silas. Blikket vek ikke. Det virket gravalvorlig.
"Og hva slags navn er Nobody?" spurte Moder Slaughter forferdet.
"Hans navn. Og det er et godt navn," svarte Silas. "Det kommer til å bidra til at han forblir trygg."
Et slikt hjem og oppvekst er i seg selv er mildt sagt ikke vanlig, og det er ikke bare levende og døde Bod stifter bekjentskap med heller. Senere møter vi en helt annen verden og andre skapninger som kannibalistiske ghûler, nattherjer, varulver og vokteren slierne. Å få tak i mat til gutten er greit å ordne, men han må jo også lære seg å lese og skrive og få annen nyttig lærdom. Ikke bare vanlig menneskelærdom, men også det å svinne og å drømmevandre! Praktisk nok finnes det både en historielærer og en skrivekyndig blant spøkelsene, og sammen med vergen Silas sørger de for Bods oppdragelse og passer på at han er trygg. Helt utenfor de levende menneskenes verden står han likevel ikke, for en dag møter den vesle gutten en levende jente på kirkegården...
Historien om Nobody Owens er fascinerende lesning, og man får lyst til å flytte inn sammen med Bod og de andre koselige og spennende avdøde menneskene som befolker kirkegården. Det å leve sammen med de døde og oppleve både begrensninger og muligheter som det fører med seg er ganske interessant. Samtidig lurer tankene rundt årsaken til familiens død etter Bod i bakhodet, og hva vil skje den dagen han forlater kirkegården? Der ute er han ikke trygg, for Jack jakter fortsatt på ham. Og han kan vel ikke bli i de dødes verden bestandig?
Løsningen på dette spørsmålet med hva som forårsaket mordet på Bods familie kan ved første øyekast virke en smule selvmotsigende: Hadde ikke Jack drept familien, så hadde ikke Bod endt opp på kirkegården og blitt et problem. Om man da ikke tenker at det som er sagt vil skje skjer uansett hva man foretar seg; at skjebnen er ufravikelig uansett.
Jeg har ikke lest Jungelboken men kjenner til historien, og det er ikke vanskelig å se en parallell til denne gamle klassikeren. Man kan også trekke noen linjer til Harry Potter, men på ingen måte så mye at det blir påtatt. Historien står støtt på egne bein og er absolutt original nok.
Hadde Kirkegårdsboken blitt utgitt da jeg var i målgruppen hadde jeg nok slukt og elsket den - men det var heller ikke noe problem å finne barnet i seg selv som voksen leser heller, og å fortsatt kunne la seg begeistre. En god leseopplevelse trenger ikke nødvendigvis å ha noen øvre aldersgrense.
Avslutningen er vemodig men håpefull, og den er samtidig veldig åpen. Kanskje er det planlagt en oppfølger? Forhåpentligvis ikke, en fortsettelse er ikke nødvendig og det er vanskelig å se for seg en oppfølger med samme magi og fascinasjon.
Kort oppsummert en herlig, fantasirik bok som det ikke var vanskelig å kose seg med. Det eneste minuset jeg kan komme på har egentlig ikke noe med historien å gjøre. Illustrasjonene i svart/hvitt av Chris Riddell er treffende og stemningsskapende, og det kunne gjerne ha vært enda flere av dem. Det er utvilsomt synd at det bare finnes en for hvert kapittel.
Om man behersker engelsk greit så er det nok likevel en fordel å få tak i den engelske versjonen. Den norske oversettelsen er absolutt tilfredsstillende, men enkelte navn og ord som ikke er oversatt passer naturlig nok bedre inn i sammenhengen samt at det jo er en fordel å lese på originalspråket slik den opprinnelig ble skrevet.
Karakter:
Lest:
23. - 24. februar 2011
Les også:
Stjernestøv
