Kjennemerket
Fossefall 20, Jorunn Johansen
Cappelen Damm 2010
ISBN: 978-82-02-32676-0
254 sider
Amalie får et mystisk brev i hendene. I det hevder den kappekledde at en besettende ondskap gjorde ham til drapsmann. Brevet slutter med en advarsel om at det ikke er over ...
Sigmund har oppført seg svært underlig den siste tiden, og da Amalie finner dagboken til Elise, moren til Ola og Sigmund, får hun innsyn i en skremmende hendelse fra barndommen deres. Beretningen får det til å gå kaldt nedover ryggen hennes.
Amalie myste nedover kjerreveien.
Det var vanskelig å se hvem som kom. Solen stakk i øynene. Hun vaklet da hun oppdaget en mann med lyst hår som kom ridende mot henne. Hun kunne ikke se ansiktet hans tydelig, men han var kraftig, og håret hans duvet i vinden.
Hun så lenge etter rytteren før hun snudde seg for å gå tilbake til gården. Hvorfor skalv hun slik i bena? Hvorfor banket hjertet så hurtig?
Nok et rundt tall er passert, og Fossefall har samtidig oppnår over 1 million i opplag. Slettes ikke verst!
Vi følger Amalie videre i kampen mot ondskapen. I løpet av oppholdet ved koia kommer nye opplysninger frem, som kaster mer lys over mysteriet om den kappekledde og hva som egentlig hende for så mange år siden. Men ennå er nok veien både lang og vanskelig før alt blir oppklart og forbannelsen blir hevet...
Man skal aldri føle seg for trygg i denne serien, her kan det plutselig dukke opp nye momenter fra fortiden når man minst venter det. Og nettopp det skjer i Kjennemerket, idet en ny karakter brått kommer inn i handlingen med skumle hensikter. Det trekket var det som overrasket mest i boka, og som sammen med den gradvise oppbyggingen av det planlagte bedrageriet som gav mest spenning.
Kari og Vigdis' kapitler fenger ikke så veldig her og nå. Jeg greier ikke å oppvise helt den store interessen eller sympati for situasjonen deres når jeg ikke har sansen for disse to karakterene. Noen ganger framstår de fryktelig bortskjemte og selviske begge to, og det irriterer i lengden. Da var det mye mer fristende å lese om Amalie eller Edna, og deres vidt forskjellige opplevelser på sjøen eller landjorden. Selv om dramatikken i disse partiene forsåvidt ikke var like sterkt til stede som i tidligere bøker, med unntaket av opplysningen Amalie kommer over og merkverdighetene som kan settes i forbindelse med den. Men det er jo godt med litt mer rolig utvikling også der man kan trekke pusten litt og vie mer tid til tanker og funderinger.
Slutten var ikke fullt så overraskende i seg selv i og med at akkurat dette har vært fremme tidligere i boka, men det gjør egentlig ikke noe. For den reiser spørsmål likevel. Jeg trodde jeg hadde alt klart, men nå begynner jeg selv å lure på hva som egentlig stemmer eller ikke her. Kan det være slik at det ligger en enda større avsløring og venter i neste bok, selv om det egentlig ikke virker mulig? Usikkerheten er sådd, og da spørs det om neste bok gir noen svar og kanskje overrumpler både meg og de involverte karakterene...?
Karakter:
Lest:
27. september 2010
Neste bok:
Gjenforening
Forrige bok:
Den onde broren
