Kjærlighetskamp
Solfrid Bernsdatter 7, Inger-Lise Lyngmo
Schibsted, 2011
ISBN: 978-82-516-5941-3
252 sider
Solfrid frykter for livet. Sammen med seidkvinnen Hild blir hun jaget fra skanse til skanse, mens kong Harald og hans menn følger hakk i hæl. Men først vil han ta et oppgjør med rivalen Sigurd Jarl ...
På hjemstedet Skyrfvin møter Solfrid endelig sin far og bror igjen - og trellkvinnen Vilde. Hild skjønner fort at Vilde holder noe skjult.
- Du bærer på en tung hemmelighet ...
Vilde stønnet og la hendene for ansiktet. - Da vet du hva som piner meg dag og natt, sa hun, før hun tok hendene bort og stirret bedende på Hild. - Kommer du til å fortelle det til dem?
Seidkvinnen så lenge på henne. - Jeg vet ikke, sa hun omsider. - Det burde være deg som gjorde det.
- Det kommer til å ødelegge livet til dem jeg er glad i.
Solfrid tok et vanskelig men kanskje tvingende nødvendig valg i forrige bok, som fører livet hennes inn på en helt ny kurs. Nå står hun alene på egne bein, men trygg er hun ikke... Med en slik tilsynelatende vending i serien var det først og fremst akkurat dette valget og følgene som det fristet å lese mer om da bok nummer 7 kom i postkassen, men baksideteksten røper også en annen, mulig godbit: En hemmelighet som også kan få store konsekvenser om den blir røpet. Så hva kan det være, tro?
Jakten etter Solfrid blir kanskje litt mer trukket ut enn hva jeg hadde ønsket meg, uten at noe stort og skjellsettende skjer. Man venter jo på og håper på en spennende konfrontasjon som man attpåtil langt fra er sikker på utfallet av, men nesten 4/5 av boka handler mye om jakten og flukten til stadig nye steder. Det er blandet inn uro på Rimol og en interessant bikarakter utdypes mer underveis, men enda mer variasjon eller innstramming hadde ikke gjort noe. Da hadde jeg nok funnet kapitlene mer spennende enn hva jeg gjorde nå, spesielt siden de tok så stor plass i boka.
Hemmeligheten var ikke helt uventet, men den kan da likevel få store ringvirkninger når den kommer fram i dagen...
Den følelsesmessige spenningen i den siste femtedelen av boka var derimot mer engasjerende. Samspillet mellom karakterene og balansegangen mellom ømhet og råskap, hevnlyst, anger og lengsel gir høyere temperatur i de avsluttende kapitlene. Der ble oppmerksomheten holdt fast til siste punktum var nådd. Usikkerhet og gryende forventning skapes også ved Gydas renkespill, så den videre handlingen ser ikke så aller verst lovende ut likevel.
Når jeg ser tilbake nå, ser jeg at jeg egentlig likte forrige bok bedre, selv om jeg gav den samme karakter. Men gjort er gjort og spist er spist. Vikingtiden slipper ikke taket i meg og jeg følger med over til neste bok, og satser på at den inneholder noen spennende utfall og dramatikk.
Karakter:
Lest:
17. - 20. februar 2011
Neste bok:
De troløse
Forrige bok:
Svartsyke
