Kjærlighetsnatt

Fossefall 22, Jorunn Johansen

Cappelen Damm 2010
ISBN: 978-82-02-32678-4
254 sider

Den sinnsforvirrede Brage har ført Amalie til fossen. Heldigvis dukker Ola opp i siste liten, men gjerningsmannen unnslipper.
Tilbake på Tangen tilbringer Amalie og Ola en fantastisk natt sammen. Men til tross for at Amalie burde være lykkelig for å ha fått mannen sin tilbake, nekter uroen å slippe taket. Brage er fortsatt på frifot. Og i et forsøk på å løse mysteriet vender Ola tilbake til koia. All ondskapen ser ut til å ha sitt utspring der. Ved ildstedet finner han en papirbit - med Amalies navn på.

Ola kjente at han ble uvel da han så navnet til Amalie. Hva betydde det?
"Fant du noe viktig?" spurte Erik bak ham.
"Jeg vet ikke, men navnet til Amalie står her. Det liker jeg ikke. Hva kan det bety?" Han rakte arket til Erik, som tok det imot.
"Det var merkelig," sa Erik etter en stund. "Det står noe på finsk der også, men det er vanskelig å tyde det."

Det har gått noen måneder siden sist, men det var ingen problemer å hoppe rett inn i bok 22 og raskt gjenoppfriske hvor man slapp sist og hva som hadde hendt rett førut.

Baksideteksten tar vekk noe av spenningen på forhånd, siden hele den dramatiske situasjonen blir grovt oppsummert. Amalie reddes av Ola, og gjerningsmannen slipper unna. Da vet vi hvordan det hele vil gå, og det er synd at dette avsløres allerede før man har begynt lesingen. Spesielt fordi denne hendelsen er en viktig del av handlingen og tar mye plass i boka. De delene i Kjærlighetsnatt som fenget mest derfor ikke denne bortføringen, men kanskje først og fremst kapitlene om fru Li. De bringer noe nytt inn i serien, i og med at vi får noen forvarsler om hva som vil komme og litt mer om forbannelsen. Dette er med på å holde liv i hovedmysteriet fortsatt, selv etter 22 bøker. De små opplysningene om fortiden som dukket opp via Kari bidrar også til dette.
Kari selv derimot, er fortsatt en kilde til vekselsvis irritasjon og likegyldighet hos meg. For "pytt sann!", hun bryr seg jo ikke, så lenge hun får det som hun vil. Det blir kjedelig i lengden hvor grunn og korttenkt hun fremstår. Jo mindre hun er med, jo bedre synes jeg det er. Av de tre mest framtredende kvinnelige karakterene akkurat nå, så er det vel egentlig bare Amalie jeg liker godt. Hun er ikke perfekt hun heller (og det burde forsåvidt ingen serieheltinne være!), men de "feilene" hun har er mer sympatiske og gjør henne likevel lett å like.

For noen bøker siden tok forfatteren en grep som forandret livet til Amalie, nemlig å la hennes elskede Mitti dø. Da visste vi lesere ikke hvilken overraskelse som lå på lur, og jeg stilte meg selv spørsmålet om dette ville utvikle seg til å gjøre serien bedre, eller om det var et dumt valg og man ville få en dårligere erstatning istedetfor. Med avsløringene som nylig kom inn i serien, kan jeg bare fastslå at det var et veldig vellykket valg. Jeg er glad for den vendingen serien tok på dette punktet, og håper at denne delen vil blomstre enda mer framover.
Avslutningen er illevarslende, og dette får kanskje dramatiske følger i neste bok? Det er i alle fall en annerledes og mystisk oppdagelse.
Svak 4'er.