Klinkevals (Originaltittel: Klinkevals) Jane Aamund |
Cappelen, 1999 | |
Juliane Jensen fører seg som en dronning til tross for at hun knapt eier nåla i veggen, har en mann på asyl og to barn som må gå på arbeid før de går på skolen. Forfatteren av Colorado-drømmer, Jane Aamund, har skrevet en fargesprakende og saftig slektssaga som tar utgangspunkt i hennes egen families historie. Bakteppet er 1880-årenes borgerlige christianshavnmiljø, og fortellingen beveger seg fra hverdagslivets ståk og strev til de sjeldne, men etterlengtede festdagene. Vi blir kjent med en kvinne som har måttet lære seg å overleve under harde kår, men som samtidig har bevart sin stolthet. Juliane er en kvinne som vekker oppmerksomhet, både hos tilbederne og hos sladrekjerringene. I Klinkevals, første bok i trilogien til Jane Aamund, stifter vi bekjentskap med en fattig men stolt kvinne fra et arbeidermiljø. Juliane Jensen er ikke den som lar seg knekke selv om hverdagen krever sitt, og hun er gjenstand for både beundring og baksnakking... Det sitter en liten djevel inne i folk som synes det er spennende når det går andre riktig galt, for da koser en seg bedre i sin egen trygghet. Galskap og depresjoner, fattigdom og slit, sosialisme, dødelige sykdommer, utroskap og begjær - til sammen burde dette vært en fargerik og dramatisk blanding. Men i mine øyne ble det dessverre en smule blodfattig, jeg ble aldri grepet av Julianes historie selv om lesingen gikk av seg selv. Jeg liker skildringene av det danske miljøet i bydelen i 1880-årenes København, men ofte oppleves språket for refererende og overfladisk. Jeg savner mer følelser og tanker, det ble tamt i lengden. Flere korte, oppramsende setninger etter hverandre ødelegger også for flyten, selv om de heldigvis ikke forekommer så ofte. Deres egen familie var jo så stor. Det ble sikkert en flott lunsj. Thora og Johan gledet seg også. Johan hadde fått nye klær for anledningen. Svart jakke og stripete bukser.
Det var ikke så lett å komme nært inn på Juliane heller, en skjebne som de to barna hennes også deler. De må blant annet tiltale henne som "mor" eller "De", og selv om de er elsket er moren tilbaketrukket og rører dem sjeldent. Jeg føler jeg ikke ble særlig godt kjent med henne jeg heller, og sitter igjen med noen blandede følelser. Det er ikke nødvendigvis en negativ ting, en hovedperson som også man føler antipati mot kan likevel være interessant og fascinere leseren, men her gikk det over til likegyldighet. Og da er jo mye av løpet kjørt. |
| |