Klokkene

(Originaltittel: The Clocks)

Agatha Christie

Aschehoug, 2001
ISBN: 82-03-20604-2
211 sider

Den unge stenografen Sheila Webb blir tilkalt til en blind gammel dame. Damen er ikke hjemme, og i stuen finner Sheila liket av en mann. Skrekkslagen styrter hun på dør og rett i armene på Colin Lamb, en etterretningsagent. Kriminalpolitiet kan snart komme med merkelige opplysninger: Damen har ikke sendt bud på Sheila, ingen kan identifisere den døde, og i stuen står fire klokker som ikke hører til der. Politiet er forvirret - og to nye mord gjør ikke saken enklere. Colin Lamb kontakter Hercule Poirot.

Agatha Christie (1890-1976) regnes som tidenes krimdronning. Hennes bøker er solgt i to milliarder eksemplarer, de er oversatt til mer enn 60 språk, og det er blitt laget utallige filmer og fjernsynsserier etter Christies romaner og noveller. Hun debuterte i 1920 med Stylesmysteriet, der hennes mest kjente detektivskikkelse, Hercule Poirot, ble introdusert. Først ti år etter dukket Miss Marple opp i Mord på prestegården.

Da jeg fant denne boka i bokhylla til pappa i 2003, var det mitt første møte med Agatha Christie og Hercule Poirot. Nå, 7 år etter, må jeg litt beskjemmet innrømme at det dessverre ikke blitt flere, noe som er synd med tanke på hvor berømt forfatteren er og det faktum at jeg selv er glad i å lese krim. Men en gjenlesning er jo ikke så dumt det heller, spesielt ikke når det har gått såpass mange år siden sist og løsningen på mordgåtene har forsvunnet i glemselen underveis.

Boka har absolutt en gammeldags sjarm ved seg, med handling tilbake i tid fra en engelsk, fasjonabel forstad. Den er skrevet på begynnelsen av 60-tallet, og man møter ord og begreper som "yrkeskvinne", "stenografi", "timid", "manufaktur", "bigott", "flitterstas" og lignende. Artig! De nostalgiske vibbene og følelsen som dukker opp under lesingen er koselig. Om man ikke har telefon hjemme må man gå til telefonkiosken, man er naturligvis ikke dus med mennesker man ikke kjenner, og man drikker te til faste tider. Selve kriminalsaken virker først å være ganske komplisert og det er ikke bare ett mysterium som skal løses heller, men med Poirot på laget bør saken være overkommelig likevel...

Hardcastle var kommet. Vi var ferdige med presentasjoner og utveksling av høfligheter, og hadde satt oss godt til rette. Dick kastet nå og da et stjålent blikk bort på Poirot, like fascinert som en mann som er blitt vist dyrehagens siste og underligste nyervervelse. Men så hadde han neppe heller møtt noen som Hercule Poirot før!

Hercule Poirot spiller en forholdsvis liten rolle i denne boka. For meg som ikke kjenner til ham fra før av gjør det ikke så mye, men for de som har lest flere bøker av Christie og kjenner detektiven godt vil det kanskje skuffe litt. Selve plottet og forviklingene i starten er både underholdende og intelligent skrudd sammen, men det blir mye hell og tilfeldigheter i oppklaringsrunden på slutten. Litt artig er det da at Poirot nettopp i denne boka snakker om andre krimforfattere og påpeker blant annet at noen av dem kan ha litt for mange usannsynligheter og hell i bøkene sine. Gjort med vilje kanskje, med et lurt smil om munnen av forfatteren selv...?
Uansett var underholdningsverdien ganske god, og Klokkene belønnes med 4 stjerner.

Karakter:


Lest:
17. - 18. juli 2003
26. august 2010