Kong Oidipus

Sofokles

Gyldendal, 1999
ISBN: 82-05-25722-1
79 sider

Orakelet i Delfi hadde forkynt at kong Laios ville få en sønn som skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor. Da dronning Iokaste fødte en sønn, gjennomhullet de anklene hans, snørte dem sammen og ba en gjeter sette ham ut på fjellet. Gjeteren fikk medynk med gutten og ga ham til en annen gjeter, som brakte ham til det barnløse kongeparet i Korint. Som voksen får Oidipus høre om spådommen, og han forsøker å unngå sin skjebne.

Sofokles (ca. 496-406 f. Kr.) var en av de store tragedidikterne i Aten. Han vant flere seirer enn noen annen i de årlige dramatikerkonkurransene. Kong Oidipus regnes som hans beste drama, og Aristoteles bruker mange eksempler fra Kong Oidipus når han beskriver den gode tragedien i Om diktekunsten.

De greske tragediene hadde jeg aldri vært borti før jeg begynte å studere for 3 år siden, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle vente meg da Kong Oidipus sto på pensumlisten. Noen av grunntrekkene hadde jeg kjennskap til allerede, men det blir naturligvis noe helt annet å dykke ned i verket og lese det selv.

Det første man ser når man blar opp i Kong Oidipus, er et lite sammendrag på første side som avslører hva det er som kommer til å hende. Nå bør det riktignok ikke være en stor overraskelse for noen at dette ender med ulykke, man kan ikke ventet seg noe annet når man setter seg ned for å lese en tragedie. Men også i sin egen samtid var handlingen i Sofokles verk kjent. Alle greske tragedier tok stoffet fra kjente myter, og i dette tilfellet er den tebanske sagnkretsen brukt. Spørsmålet ble da hvordan dette skjer, hva forfatteren vil gjøre og hvordan han vil fremstille myten.

Kong Oidipus framviser et skjebneomslag, med en helt som går fra lykke til ulykke. Kongeriket Teben er rammet av pest, og budskapet fra guden Apollon er klart: Landet vil ikke bli kvitt sotten før en gammel drapssak er løst og straffen er sonet. Den tidligere kongen av Teben ble myrdet, men morderen ble aldri funnet. Kong Oidipus setter seg fore å kaste lys over saken og finne gjerningsmannen. Men som den gamle spåmannen Teiresias sier, så er den han leter etter og som er skyld i kongerikets nød ingen annen enn ham selv.

Hin synder er deg selv. Du smittet dette land.

Dette, og mere til, vil i all sin gru snart gå opp for kongen også.

Ved første gangs gjennomlesning synes jeg Sofokles' stykke var helt grei skuring, men ikke noe jeg festet meg noe ekstra ved eller fant spesielt imponerende på noe vis. En pensumtekst som jeg måtte lese og gjøre meg kjent med, riktignok med en viss porsjon interesse innabords, men ingen stormende entusiasme. Men da jeg leste den for andre gang, og da med en bagasje av teori og kunnskaper i bakhodet om greske tragedier, slik at jeg dermed lettere kunne analysere verket og gjenkjenne sjangertrekk og virkemidler mens jeg leste, fikk jeg et helt annet og mye mer givende utbytte. Jeg skjønte mer av teksten og sammenhengen i det som skjedde, den tragiske ironien ble mye mer tydelig, og hele verket mer levende og betydningsfullt. Jeg oppdaget at det er utrolig hvor stor forskjell litt ekstra kunnskap kan utgjøre for min egen del i en slik sammenheng.

Etter Aristoteles' mening er denne klassikeren en av de kun to tragediene som oppfyller kravene til den ideelle tragedie, og selv om etter 3 år fremdeles ikke kan skryte på meg å ha lest så mange andre tragedier og dermed hverken kan bifalle eller motstride denne ytringen, så gav Kong Oidipus meg en aha-opplevelse og en god start i begynnelsen av studiene mine. For meg er det artig når et såpass gammelt verk fortsatt evner å gripe og interessere.
Boka er også en ganske tynn lefse, så selv om korpartiene er tyngere å tråkle seg gjennom, går lesingen rimelig kjapt likevel.

Denne tredje gangen blir neppe siste gang Kong Oidipus blir tatt frem og lest her i huset, og tragedien har absolutt gitt mersmak. Jeg håper å få sett nærmere på flere av dem når tiden en gang tillater det.

Karakter:


Lest:
9. september 2008
2. oktober 2008
4. - 5. september 2011