Lappskatteland - En familiesaga

(Originaltittel: Lappskatteland)

Annica Wennström

Bazar Forlag, 2011
ISBN: 978-82-8087-358-3
286 sider

Man tror at livet skal gi svarene, men kanskje det er tvert imot. Livet serverer løgnene som man siden må forsøke å gjennomskue.

En ung kvinne finner et par falmede vakre skobånd på loftet hos moren. Men moren har aldri vedkjent seg sine samiske røtter og sier at hun ikke vet noe om skobåndene. Den unge kvinnen fornemmer at de bærer på en historie, og begynner å lete etter spor i familiens fortid. Historien begynner i 1862 med Njenna, som forlot familien sin i nord og dro sørover for å begynne et nytt liv. Men mistroen til samer og deres angivelige magiske evner er stor, og den preger livet hennes - og livet til hennes barn og barnebarn.

Lappskatteland er en kjærlighets- og slektssaga som spenner fra 1860-årene til vår tid. Den er fylt av sorg og stolthet over et folks hsitorie som nærmest er gått tapt. Annica Wennström forteller om fire generasjoner kvinner med sterke bånd seg imellom, men også med en stor grad av fornektelse som gjør det umulig for dem å nå hverandre, og å tilgi.

Et overraskende funn av fire vevde, samiske skobånd, i en kommode stuet bort på et loft, er begynnelsen på kjærlighets- og slektssagaen fra Annica Wennström. For å bryte gjennom tausheten og finne svarene på hvorfor familiens samiske avstamning har blitt fortiet, reiser den kvinnelige hovedpersonen til Karasjok. Men vi må også over hundre år tilbake i tid. Til lyse vårnetter i lappskattelandet, der reinen beiter på det nye gresset og ilden spraker i natten. Den unge samejenta Njenna er forelsket i Aanta med de mørke øynene og de spesielle evnene. Men hverdagen består ikke av lek og drømmer. Vi får lese om konflikter mellom skogsamene og nybrottsfolket, som sprer seg over samenes landområder, fisker tom sjøen og brenner skog for å forbedre beitet til sine egne dyr. Og denne brytningstiden får konsekvenser for Njenna også...

Handlingen foregår på flere tidsplan og spenner over flere generasjoner kvinner. Den veksler først mellom å følge Njenna på 1860-tallet og vår navnløse, kvinnelige hovedperson i 2002, og vi får senere innblikk i de to generasjonene mellom dem også, fra årene 1909 og 1953.
Lappskatteland retter søkelyset mot et følsomt tema. Det å ha samiske røtter er for mange fortsatt forbundet med skam og blir tiet ihjel. Samene har ikke fått en rettferdig behandling opp igjennom årene og har vært gjenstand for mange fordommer, forakt og undertrykkelse, og det er forståelig at det derfor fortsatt kan være vanskelig for enkelte å føle udelt stolthet og være åpenhjertig når det kommer til sitt opphav og sin tilknytning.

Jeg har alltid vært stolt av min samiske herkomst, selv om den ble fornektet, glemt og sekularisert. Men gjennom generasjonene har rytmen av et reinhjerte tross alt vært i oss. Taktfast, noen ganger lidenskapelig, andre ganger blodfattig og støtvis. [...] Men så er det skammen. Når jeg traff alle dem som stolt bar draktene sine. Som la armene rundt hverandre og fant ut av slektskapet. Disse få som kan vise til reinmerker og tilhørighet i samebygder.
De som ikke ga etter for storsamfunnets krav. De som ikke bøyde hodet når det ble ropt lappejævler etter dem. De som bevarte sin reinmakt. Men egentlig er ikke skammen så bokstavelig. Den er snikende og uklar i konturene, til og med unnskyldende.

For en som står utenfor dette er det svært interessant å få lese om et folkeslags historie og kultur som jeg ikke har all verdens kjennskap til fra før av, selv om jeg nå og da har lest andre skjønnlitterære bøker (mest romanserier) som har omhandlet samme folkeslag. Romanen handler også om hvordan de valgene man tar kan påvirke etterfølgende generasjoner, om identitet og røtter, om tilpasning og det å prøve å bli som "de andre". Dette er på ingen måte en roman kun for de med samiske aner.

Lappskatteland er en ganske annerledes familiesaga, men jeg ble ikke revet med. Særlig kapitlene med jeg-personen og de mer moderne partiene opplevdes mindre fengende, og jo nærmere vi kom nåtiden jo mer langsom synes jeg handlingen ble. Den ble aldri likegyldig, men fascinasjonen fra begynnelsen av bleknet en del. Samtidig ble det også for mye rastløs hopping fram og tilbake mellom de mange karakterene i de relativt korte kapitlene, til at den gode leseroen greide å sige innover meg og føre meg med i handlingsstrømmen. Ambivalent opplevelse? Jepp! Hadde kapitlene vært ordnet mer kronologisk hadde inntrykket blitt mer ryddig og sammenhengende. Den markedsføres i tillegg som en kjærlighetssaga, men også på dette punktet hadde jeg ventet meg noe mer.

De første kapitlene fra 1800-tallet, som skildret nærheten til naturen, samenes levevis og tradisjoner, og bar i seg islett av trolldom og mystikk, var de jeg fant mest spennende og som gikk raskest unna. Den gamle, samiske kulturen leser jeg gjerne mer om senere. Det må innrømmes at det var veldig godt å nå veis ende og få en avslutning, både for historiens skyld og for å kunne si seg ferdig med boka. Men språket er vakkert og poetisk, og det er flere gode beskrivelser underveis av sanseinntrykk, natur og folk, som får meg til å stanse opp for å smake på setningene en ekstra gang.

Han var øyne med smilerynker. En blid munn og mild taushet hun pleide å rulle seg i som barn.

Eller som denne enkle konstateringen:

Man fødes naken og dør tomhendt. I mellomtiden må man leve.

Bruken av samiske ord sørger for det nødvendige autentiske preget, og en ordliste med forklaringer finnes fremst i boka og gjør det lett å henge med selv når det dukker opp fremmede ord. Men hvorfor er "kåten" utelatt fra denne lista? Ut i fra sammenhengen virker det som et annet ord for en gamme eller en spesiell type bygning, men noen forklaring får vi aldri - enda så ofte det nevnes i teksten. Det lugger også når hovedpersonen kaller moren sin for både mamma og Karin om hverandre, til og med i ett og samme avsnitt. En helt unødvendig distraksjon.

Lappskatteland er en uvanlig, historisk romanskatt om man vurderer den ut fra kulturarven og folket som skildres, men sammenlagt ble den likevel en midt-på-treet-bok for meg når jeg ser hele leseopplevelsen under ett. Det er synd ettersom forhåpningene mine var store, men jeg sitter ikke tomhendt tilbake uansett. Selv om man ikke blir fullstendig bergtatt av en bok, så kan man ta med seg noen tanker, lærdom og refleksjoner videre likevel - og det har jeg gjort.

Karakter:


Lest:
7. - 16. august 2011

Boka kan kjøpes her: