Lasses hus
Anna Bache-Wiig
Tiden Norsk Forlag, 2009
ISBN: 978-82-10-05057-2
301 sider
Kan man stanse tiden? Hvordan velger vi minnene våre? Og hvor mye kan egentlig velges bort?
Den unge møbelhandleren Arne Evinrud kommer over et spesielt dødsbo, som skal komme til å forandre livet hans på måter han ikke kan overskue. Den selvbedragerske omsorgsarbeideren Eva, barnevernsbarnet Sara, den avdøde sangerinnen Liv Solhjell og den maniske designgründeren Bo Bang er blant de andre hovedrolleinnehaverne i en medrivende shorts cuts-roman om vennskap, savn, livsløgn og nostalgi.
Jeg ble sakte men sikkert interessert av karakterene som vi stifter bekjentskap med i boka. De er totalt forskjellige som personer selv om de har en del til felles også, de er sære og spesielle, samtidig som de er veldig menneskelige og sammensatte.
Gjennom korte tekstbiter bytter vi på å følge gründeren Arne, sosialarbeideren Eva og barnevernsbarnet Sara, og handlingen veksler også mellom Oslo og Bergen. På varierende måter bindes de sammen gjennom den avdøde sangeren Liv Solhjell, og de kommer i kontakt med hverandre etterhvert utover i boka. Minner, nostalgi og ensomhet er viktige stikkord for handlingen, boka er velskrevet og de korte tekstbitene er akkurat passe lange og driver handlingen fint fremover.
Selv om jeg ikke ble direkte oppslukt av boka, så satt jeg hele tiden med følelsen at jeg ville lese videre likevel og finne ut mer. Jeg tok noen pauser i den innimellom, men det gikk ikke lange stundene før den var i hendene mine igjen.
Lasses hus blir ingen favoritt hos meg, men jeg er langt på vei fristet til å lese andre bøker av forfatteren ved en senere anledning. Den gav absolutt mersmak, og jeg sitter igjen med en del tanker som jeg kommer til å fundere videre på lenge etter at siste side var vendt om.
Karakter:
Lest:
26. - 27. april 2009
