Legenden om den øde skogen
(Originaltittel: Skimrande vårar)
Margit Sandemo
Bladkompaniet AS, 1993
ISBN: 82-509-2947-0
160 sider
Juliane var eldste datter i en ungeflokk på seks, og da moren døde måtte Juliane ta seg av hjem og søsken. Faren var en dyktig bonde, men egoistisk og urettferdig, og barna fryktet ham.
Så forsvant faren, og fremtiden virket mørkere enn noen gang. Ingen kunne hjelpe dem - før Juliane møtte den mystiske fremmede som hun i sitt stille sinn døpte "Skogguden"...
En forkortet versjon av denne romanen trykkes som føljetong i ukebladet "Allers" sommeren 1993.
Legenden om den øde skogen er nok en frittstående historie fra Margit Sandemos hånd. Særlig spennende og mystisk er boka ikke, den er mer søt, stille og enkel. Veiene handlingen tar er lett å gjette på forhånd, her ligger ingen overraskelser på lur, og kjærlighetshistorien er heller ikke spesielt original eller engasjerende. Man leser lett igjennom den på kort tid, men i mine øyne er den altfor enkel og tam, og dette er langt unna Margit på sitt beste.
Man kan enkelt kjenne igjen trekk både hos karakterene og i handlingen som er velbrukt i forfatterens andre enkeltbøker og seriebøker også. Det er ofte en del som går igjen i grove trekk, noe som er merkbart om man har lest et par bøker av henne fra før av. Spesielt gjelder dette karaktertypene, som for eksempel den kvikke, skarptungede Lisen, den mer ydmyke, rolige og usikre Juliane, og den snobbete, selvgode og fordømmende von Adelkalk.
At man elsker hverandre etter noen få, korte møter eller vet at man vil dele livet med hverandre etter kun én dag er ikke det spor besynderlig, men bare rett og riktig. Noen ganger blir det overdrevent når det gjelder hvor raskt alt skal gå og hvor fint alt skal løse seg. Misforstå meg rett, i slike bøker vil jeg gjerne at det skal gå godt til slutt, men det er lov å ikke la alt være så fryktelig lettvint og perfekt. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Nå bruker forsåvidt ikke forfatterens bøker å være så fryktelig realistiske på dette feltet eller i øvrig handling ellers heller, bøkene hennes har ofte en del til felles med eventyrene når det gjelder karaktertyper, overnaturlige innslag og avslutninger. Litt som eventyr tilpasset romanform for å sette det på spissen?
Jeg har lest Legenden om den øde skogen tre ganger nå, og jeg mener å huske at jeg likte den et ørlite hakk bedre for 6 og 5 år siden, da jeg altså var en del år yngre. Nå er den altfor lett og gjennomskuelig, selv om den glimter til noen få ganger med et par replikker og episoder. Margit Sandemo har skrevet veldig mange (serie)bøker som har bergtatt meg og som jeg fortsatt synes er fengende den dag i dag som voksen og mye mer erfaren leser, men samtidig har hun et par romaner som nærmest grenser til å være irriterende tynne og like også. Vil man ha noe mer enn en søt og luftig historie, mer spenning og usikkerhet, så anbefales det å lete videre i forfatterskapet.
Romanen ble raskt utlest og den blir nok ganske raskt glemt igjen også, og tre gjennomlesninger skulle vel holde lenge for meg.
Karakter:
Lest:
9. mai 2005
3. august 2006
15. mars 2011
Les også:
Jovisst har dyrene sjel
Jovisst har dyrene sjel, del II
Vi er ikke alene
Grav under høstløv
Tessa
I nattens stillhet
Barnebruden
Ensom i verden
Den mørke sannheten
Skattejakten
Drømmen om en venn
Yrsa
