Løftet
Livets lenker 7, Christin Grilstad Prøis
Cappelen Damm, 2010
ISBN: 978-82-02-32948-8
254 sider
Gudbrandsdalen, 1857
Hadde hun dyttet Solveig utenfor kanten av stupet? Sjokkert og ulykkelig over Veras anklage prøver Elen igjen å mane frem minnene fra den dagen søsteren forsvant. I ren fortvilelse, og uten å rådføre seg med Anker, lover hun å ta seg av Veras barn. Men Anker blir rasende da han får vite det. Det hjelper heller ikke at Hildegard serverer doktoren utspekulerte løgner om Elen.
- Har du hatt besøk i dag Elen?
Elen ristet på hodet. - Jeg har holdt meg innendørs i dag.
- Hildegard sier noe annet.
Det mørke blikket til Anker, det som varslet fare, fanget hennes. Hun ble med ett på vakt. Noe var galt. Han tok et skritt mot henne.
Veras nye avsløring slo ned som en bombe i slutten av forrige bok, og rokker ved alt Elen har trodd var riktig. Men kan hun stole på at det fostersøsteren sier er sant? Hun har løyet og vridd på sannheten tidligere også, i tillegg til sine andre forbrytelser...
Foruten den overraskende avsløringen og Veras videre skjebne var mye likt som i tidligere bøker i begynnelsen av bok nummer seks også. Elen sliter fortsatt på doktorgården. Det er store gnisninger mellom henne og Hildegard, og doktoren selv er som regel ufølsom, bestemt og gretten, akkurat likt tidligere. Vi får lese om korøvinger, foreningsmøte og små konflikter utenom også, men ikke så mye nytt som ønsket. Jeg vil ha endringer og framgang! Det kan jo ligge an til at det blir en endring i neste bok nå alt ettersom hvordan ting utvikler seg her, så håpet er da tilstede. Det er jo ikke det at handlingen er kjedelig hele veien heller, men litt for stillestående etter min smak med tanke på at situasjonen er ganske lik som for 6 bøker siden. Mye er som forventet også både på doktorgården og Forstergården, ingen store overraskelser i denne boka sammenlignet med tidligere handling. Men det nye medlemmet på sistnevnte gård var et artig innslag, da!
Veras skjebne engasjerer som nevnt mest, sammen med spørsmålene om framtiden til barnet hennes og hva som vil skje videre. En mørk, trøstesløs og fryktelig situasjon, og til tross for hva hun tidligere har gjort og sagt blir man da likevel berørt av skildringene av hennes nye hverdag som tukthusfange. Forholdet til henne er ambivalent, men Vera er nok en av de karakterene som har interessert meg mest og framstått veldig nyansert så langt i serien. Interessen blir ikke dempet nå heller.
Slutten er også en interessevekker i og med at det ser ut som det er duket for mer dramatikk på liv og død, og kanskje et endelig oppgjør og en avslutning av noe slag? Jeg ser i alle fall fram til å lese videre, siden mye tyder på at i det minste en milepæl som jeg venter på vil bli nådd i neste bok. Og kanskje inneholder den flere uventede momenter?
Karakter:
Lest:
29. desember 2010
Neste bok:
Mot Harpejuvet
Forrige bok:
Forbudte drømmer
