Lyse utsikter
(Originaltittel: Vivement l'avenir)
Marie-Sabine Roger
Pax Forlag, 2011
ISBN: 978-82-530-3378-5
281 sider
Alex, en rastløs jente på 30, leier et rom hos et barnløst ektepar. Der blir hun kjent med multihandikappede Roswell, som blir behandlet verre enn en hund av ekteparet. Alex er vant til å holde folk på avstand, men Roswells ukuelige humør sjarmerer henne i senk. Snart har hun bygget en kjerre til ham og tar ham med ut på tur.
En dag møter de Cédric og Abboren, to arbeidsløse kamerater som tilbringer dagene med å kaste ølbokser i kanalen. Det eneste de fire har til felles, er ønsket om å finne en slags mening i tilværlsen. Sammen går de en ny vår i møte. For da Abboren arver en motorsykkel med sidevogn og tilhenger, er det kanskje på tide å gjøre noe med drømmen?
Lyse utsikter er en varm skildring av fire venner på jakt etter kjærlighet og tilhørighet - en moderne roadmovie fra den franske landsbygda. Marie-Sabine Roger gjorde stor suksess med sin forrige roman Å telle duer som ble filmatisert i 2010 med Gérard Depardieu i en av hovedrollene. Hun er blitt sammenlignet med Anna Gavalda og Muriel Barbery (Pinnsvinets eleganse).
Lyse utsikter er en tittel som ikke er helt fri for ironi. Få, om ingen av de karakterene vi møter i begynnelsen av romanen, preges i noen særlig grad av lyse utsikter, engasjerte framtidsplaner eller positive tanker.
Vi møter 30 år gamle Alex, som har fått jobb på ruge- og klekkeavdelingen på et hønseri og losjerer hos et noe umake ektepar. Hun holder seg mest for seg selv, er rastløs og
flytter rundt omkring som backpacker uten å slå seg til ro eller finne et langvarig, fast forhold. Men denne gangen kommer hun til å få et nært forhold til et annet menneske, selv om hun i utgangspunktet ikke har noe ønske om det. I ekteparets hus bor nemlig den magre, stygge og skakke Gérard, som sikler og smiler med alle gommene. Et monster utenpå, men likevel med en dybde, intelligens og glede få ser bak handikappet. Alex gir ham kjælenavnet Roswell, siden han minner henne om romvesenet i Roswell-saken...
I øynene til Roswell er det en blind, grenseløs tillit. Som hos en bitte liten unge, og et dyr også. En kuet hund, er det.
Så mye kjærlighet i blikket tar knekken på meg: Jeg føler meg forpliktet til å ta meg av ham. Det er absolutt ikke meg, denne måten å ikke gi blanke faen på. Hjertet mitt er ingen kennel, heller.
Men om kvelden er det ingen råd med det, jeg greier ikke å gå fra ham uten et siste kyss på det stikkende skjegget. Uten hans "S-schnill du?" og hans "Okkhe-s-s-schef!"
Karakterene er kanskje merkelige og til dels sære, men de blir skildret med ømhet og presisjon. Hvor mange går ikke rundt og føler at livet er på vent, eller vet ikke helt hva man skal ta seg til? Kanskje er man litt retningsløs? Man kan fatte godhet for karakterene, de er hverdagslige og sjarmerende. Abboren drikker Kronenbourg og vil bygge en demning av ølboksene han hiver i kanalen, og føler han har havnet i feil scenario her i livet. Cédric holder gleder og sorger for seg selv, og har ikke kommet over forholdet som gikk skeis. Han vil leve, men mangler mål og mening for tilværelsen.
Synsvinkelen veksler mellom Alex og Cédric. Gjennom Alex blir vi kjent med henne selv, ekteparet og Roswell, og gjennom Cédric får vi lese om hans og Abborens liv. Et stykke ut i boka møtes Alex, Roswell, Cédric og Abboren, og det er artig å få lese om hvordan de tolker de ulike møtene og situasjonene ut fra sitt eget ståsted etter hvert som disse opplevelsene skildres fra de to ulike synsvinklene.
Pax forlag har tidligere utgitt romanen Å telle duer av Marie-Sabine Roger, og om den falt godt i smak så burde man prøvesmake på Lyse utsikter også. Eller vice versa, alt ettersom hvilken man leser først. Det er i alle fall flere ting man kan nikke gjenkjennende til mens man leser, selv om de er forskjellige. Lyse utsikter minner også litt om Anna Gavaldas Saman er ein mindre aleine, når det gjelder vennskap som vokser frem, hjertevarme og omsorg. Men Marie-Sabine Roger skaper her sitt eget rørende, finurlige lille univers.
Lyse utsikter er humoristisk og trist, men bærer på håp og optimisme til tross for at livet ikke ser spesielt lyst ut i begynnelsen. Den fikk meg til å le og smile ved flere anledninger, men også grunne over en del av iaktagelsene og konklusjonene som trekkes underveis. Og noen ganger skal det kanskje ikke så mye til før man begynner å leve likevel?
Karakter:
Lest:
16. - 20. mars 2011
Les også:
Å telle duer
