Mansfield Park
(Originaltittel: Mansfield Park)
Jane Austen
De norske Bokklubbene, 2008
ISBN: 978-82-525-6807-3
477 sider
Fanny Price flytter fra enkle kår i Portsmouth til sine rike slektninger på det elegante godset Mansfield Park. Både på grunn av sin beskjedne bakgrunn og sitt stillferdige vesen blir hun en outsider i den fornemme familien Bertram. Familiefaren, Sir Thomas Bertram, er bortreist, og ungdommene rår grunnen alene.
Mary Crawford og hennes bror Henry besøker godset. De bringer med seg en smak av storbylivet i London, av flørt og sanselighet som står i skarp kontrast til de solide verdier livet på Mansfield Park er tuftet på. Krisen uteblir da heller ikke, men dramatiske følger for flere av beboerne.
Dette er den andre romanen jeg leser av Jane Austen. Tidligere har jeg lest Stolthet og Fordom, og etter den leseopplevelden var det forlokkende å etter hvert ta fram andre bøker av forfatteren også. Mansfield Park hadde lenge stått tilgjengelig i bokhyllene mine, og ble derfor neste bok ut.
Jeg syntes noen av karakterene var interessante og handlingen grei nok, selv om det egentlig aldri var noe stort spørsmål om hvordan ting ville gå. Men selv om målet er lett å gjette kan veien dit gå både til høyre og venstre og via avstikkere og krokveier, så handlingen ble aldri kjedelig heller. Det er flere romantiske intriger i luften og mange minneverdige karakterer. Og for ikke å glemme den sterke moralen! Likevel var ikke romanen oppslukende eller spesielt engasjerende. Helt grei tidtrøyte forsåvidt, men med mindre humor og sjarm enn hva jeg håpet på. Det tok tid å lese ferdig boka selv om jeg leste jevnt og trutt i noen dager.
Derimot liker jeg skrivestilen, det presise språket og spesielt ironien man kan skimte nå og da, samt observasjonene som gjøres. Det reddet nok Mansfield Park fra å bli langdryg. Outsideren Fanny var også en hovedperson som fikk min sympati, selv om jeg til tider kunne ha foretrukket en hvassere variant istedet for all denne føyeligheten, engsteligheten, ordentligheten og blygheten. Her finner man ingen ny Lizzy, nei. Mitt forhold til henne var ganske ambivalent. Selv om det er vanskelig å direkte mislike henne, så var det til tider svært fristende å klistre en liten merkelapp med "kjedelig" på henne, enda så søt og god hun også er. Det er jo ikke noe vondt i henne.
Avslutningen føltes også forhastet da den først kom, med tanke på den lange oppbyggingen og utdypingen av innholdet tidligere i romanen. Som nevnt ingen overraskelse, men absolutt tilfredsstillende.
Selv om Mansfield Park i på langt nær nådde opp til Stolthet og fordom i mine øyne, så føles det godt å endelig ha lest den og endelig reddet den fra støvsamlerskjebnen. Dessuten er jeg ikke avskrekket fra å prøve flere romaner av Austen selv om denne var så som så. Men kanskje finner jeg andre og nye nyanser om jeg leser den om igjen i framtiden? Det skjer nok ikke med det første, men...
Sterk 3'er.
Karakter:
Lest:
11. - 14. april 2011
Les også:
Stolthet og fordom
