Menneskehavn
(Originaltittel: Människohamn)
John Ajvide Lindqvist
Cappelen Damm, 2008
ISBN: 978-82-04-15588-7
573 sider
"Pappa, hva er det der?"
Anders myste mot det sterke lyset og speidet ut over isen. Han kunne ikke se annet enn det hvite snødekket, og litt av Ledingeskjærgården langt borte ved horisonten.
"Hva for noe da?"
Maja pekte. "Det der. På isen."
Det er en strålende vinterdag. Øverst i Gåvastens fyr står Anders med sin seks år gamle datter, Maja. Isen er dekt av snø så langt øyet rekker, og Anders kan ikke se noe i den retningen datteren peker.
Maja går ut for å undersøke, og fem minutter senere begynner marerittet. Til tross for at det ikke finnes et eneste sted der Maja kan forsvinne, er det akkurat det som skjer. Hun forsvinner. Sporløst.
Det lykkelige livet på Domarö i Roslagens skjærgård er over. Et par år senere vender Anders tilbake til øya, fast bestemt på å fortsette å leve. Da når en meddelelse ham som tenner et vanvittig håp: Maja finnes ennå i verden, et sted der ingen kan nå henne.
Anders begynner å lete etter Maja. Dette fører ham mot Domarös hemmeligholdte fortid, mot havets mørke hjerte. Han må gå gjennom avgrunnen for å finne den han elsker. Om det nå virkelig er henne.
En mopedmotor høres i skogen om nettene. Postkasser sprenges og hus brenner. Havet kaster seg mot klippene. Noen hater oss.
Menneskehavn er en fortelling om kjærlighet, hat og magi. En fortelling om de skjulte krefter som har skapt skjærgården.
Å miste et barn er uansett vondt, men enda verre må det vel være om det er snakk om en forsvinning uten et eneste spor. Faren gir likevel ikke opp, og håpet om at datteren fortsatt er der ute et sted blusser brått opp igjen. Jakten på sannheten bak alt hemmelighetskremmeriet og de uforklarelige hendelsene kan begynne...
Som med tidligere bøker evner Lindqvist også i Menneskehavn å få meg til å grøsse frydefullt eller vri meg i gru mens jeg leser. Enten det nå er bruken av temaet, som vris på og gjøres mørkere og mer truende, eller med enkelte, velvalgte detaljer i handlingen. Det er så deilig å lese en "skrekkbok" som absolutt ikke inneholder noen tradisjonelle temaer eller figurer, men som likevel skaper uhygge og nervepirrende spenning på sitt eget, originale vis.
Boka er tykk, men da jeg først fikk den i hendene var det bare å lese til den var helt utlest. Riktig like fengende og stor som La den rette komme inn, som fortsatt er min favorittbok av denne forfatteren, kan jeg ikke si at den var. Men spenningen, uhyggen og facinasjonen holdt meg likevel fast til boka - spesielt fra midten og utover. Farens savn og kamp for å finne barnet sitt er rørende, og slutten er akkurat etter min smak - selv om den etterlater meg med en haug med spørsmål også. Jeg blir nok nødt til å lese boka en gang til, for å virkelig få med meg alle sammenhengene og få fullt utbytte av boka.
Nok en gang er jeg imponert over at forfatteren greier å ta vanlige, hverdagslige tema og situasjoner, og gjøre dem til noe helt annet, mer skremmende og uforståelig. Når det kommer til akkurat dette er John Ajvide Lindqvist en mester!
Karakter:
Lest:
5. - 6. januar 2010
Les også:
La den rette komme inn
Håndtering av udøde
Papirvegger
Lille stjerne
