Midnattsblod
(Originaltittel: Some girls bite)
Udødelig spenning 12, Chloe Neill
Schibsted, 2011
ISBN: 978-82-516-6001-3
348 sider
Nå sendte de meg hjem igjen, men jeg var ikke lenger den samme ... De hadde drept meg. De hadde leget meg. De hadde omskapt meg.
Chicago, Illinois: Det er bare noen få måneder siden vampyrene sto frem og fortalte menneskene om det overnaturlige samfunnet. Universitetsstudenten Merit bor sammen med venninnen Mallory og bryr seg lite om mørkets skapninger.
Så blir Merit overfalt, men reddes i siste liten av den kjekke og mystiske Ethan. Da hun kommer til seg selv, oppdager Merit at hun har blitt omskapt til vampyr – og hun må plutselig forholde seg til nye regler i et helt annerledes samfunn. For noen er ute etter blod, og Merit kastes rett inn i kampen for å bevare freden.
Første bok i serien om Chicago-vampyrene er en liten del "lest det før" og et par deler middels grei hoggtann-underholdning, til tross for en småtreg første halvdel og et plot som det kunne gnistret mer av.
Bøker om vampyrer har blitt masseprodusert de siste årene, og det er nok vanskelig å finne opp kruttet hver gang når "alle" skriver om samme overnaturlige vesen. Man bør være tro mot noen av mytene og den gamle vampyrtradisjonen og ikke skrive seg helt vekk i fra det opprinnelige, samtidig som forfattere gjerne utvikler og tilpasser vampyren i større eller mindre grad til vårt moderne samfunn.
Midnattsblod har en del likheter med andre urban fantasy/paranormal romance-bøker med vampyrer. Gamle fellestrekk som hvitløk, speilbilde, sollys og trestaker må naturligvis være med, og de bekreftes eller avkreftes i Chloe Neills versjon også. Men utgangspunktet med menneskeheltinnen som brått blir forvandlet til en vampyr og må tilpasse seg sitt nye liv er ikke spesielt originalt, og det samme gjelder enkelte andre detaljer som dukker opp senere i boka. Likevel greier heldigvis forfatteren å bygge opp sin egen variant av et velorganisert, offentlig vampyrsamfunn ved siden av det menneskelige, med små innslag av andre overnaturlige grupper i tillegg.
Merit får altså det ordinære studentlivet sitt snudd på hodet, og går helt uventet fra å være menneske til vampyr. Det er derfor lite troverdig at hun ikke reflekterer og tenker over hva det å bli vampyr fører med seg for henne personlig, når det allerede er en del forståelig klaging fra henne i første halvdel over at hun ikke fikk ta valget selv. Her er det ingen tanker om framtiden som udødelig, ingen store bekymringer verken fra henne selv, familien eller den menneskelige omgangskretsen hennes, noe som blir overfladisk. Merit er i tillegg ganske ungdommelig til å være i slutten av 20-årene, men akkurat det trenger ikke å være noe minus når den største lesermålgruppen kanskje er mye yngre enn henne uansett. Dette gjelder forsåvidt de fleste karakterene i boka; spesielt voksne er de ikke hverken i språk eller oppførsel. Det er vel for eksempel neppe vanlig å gå rundt å kalle hverandre "veslemor" eller "guttunge" når man er nærmere 30 år gammel (i alle fall i menneskeår)?
Noe som irriterer mer er at Merit automatisk er så mye dyktigere, sterkere og flinkere enn alle andre fra dag 1 (dette avsløres allerede på første side i boka, derfor synes jeg ikke det gjør noe å påpeke det). Du uhellige vampyr så kjedelig det er med nyskapte vampyrer som likevel er så sterke at de nesten greier å hamle opp med flere hundre år gamle mektige artsfrender. Og når det kommer til Merits venninne smøres det også på. Det blir for overdrevent etter min smak, selv om jeg i utgangspunktet liker denne venninneduoen og ikke har noe imot at det er noe ekstra ved dem. Men det var dette med den gylne middelveien, da...
Nå er neppe alle like opptatt av detaljer ved karakterene og deres gjøren og laden som jeg er, så bryr man seg ikke så hardt vil boka utvilsomt gli lettere ned.
Spenningsmessig utmerker ikke Midnattsblod seg på noe vis heller, dessverre. Her er det ikke så mye action å spore ved siden av mord-biten som tittet innom nå og da ved ujevne mellomrom. På forhånd trodde jeg denne blodige saken ville være den røde tråden, men den kom helt i bakgrunnen til fordel for Merits nye vampyrliv, trening, arbeidsoppgaver og flørting. De to truslene i boka er også blodfattige. Det som først og fremst gjorde meg årvåken og interessert i å lese videre var altså ikke et driv skapt av action og dramatikk, men å finne ut hva som egentlig gjorde Merit spesiell siden hun så tydelig er mye bedre enn alle andre, oppbyggingen av vampyrsamfunnet og hennes nye rolle som medlem av Cadogan-huset. Handlingen er ikke direkte uinteressant, men forfatteren kunne gjort så mye mer ut av de få ytre spenningspunktene i tillegg.
Boka kan riktignok underholde godt om man ikke krever en overveldende dybde, intensitet eller originalitet, den er ukomplisert og har en forfriskende småironisk og vittig tone hele veien gjennom. Jeg slet meg på ingen vis gjennom den, og dialogene mellom blant annet Mallory og Merit fikk stadig smilebåndene til å bevege seg. Flere av bikarakterene var interessante, selv om de ikke er så nyanserte de heller.
At Midnattsblod ble raskt utlest men også er lett å glemme, blir vel min endelige konklusjon. Det er ingenting som skriker minneverdig, men som avslappende påskeferielesning fungerte den da til sitt formål. Selv uten en skikkelig cliffhanger er jeg ørlite nysgjerrig på hva som skjer videre, så jeg vil gi neste bok en sjanse også.
Karakter:
Lest:
19. april 2011
Neste bok:
Merket av natten
Forrige bok:
Den utvalgte
