Mørk horisont Fossefall 5, Jorunn Johansen |
Cappelen Damm 2009 | |
Amalie overnatter på gården til Ola, og midt på natten lister hun seg inn på Fridas værelse. Der gjør hun en fryktelig oppdagelse, men da hun forteller det til Ola, blir han sint og nekter å snakke om det. Da hun så at faren sto så nær ulvene, ble hun iskald inni seg. Det største dyret stirret uredd på ham. Så dukket Ola opp og rev til seg børsa. Ulven bykset frem og sprang på faren. I et glimt så hun at Ola la an børsa, men faren lå allerede i gresset med ulven over seg. Ola skjøt. Så ble det brått stille. Altfor stille.
Fra første setning i bok 5 befinner vi oss midt oppi dramatikken på Finnskogen igjen, og slik fortsetter det med jevne mellomrom gjennom hele boka. En ting jeg setter pris på med denne serien, som jeg sikkert har nevnt tidligere også, er fremgangen i de aller fleste sakene og det at bøkene er spekket med handling. Det blir aldri noe dødtid, de rolige partiene som finnes innimellom fungerer fint som små pustepauser før det braker løs igjen med noe helt nytt eller ny utvikling i allerede eksisterende saker. |
| |