Mor og datter
Jordmoren 50, Sigrid Lunde
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-35210-3
254 sider
Lars er fremdeles på rømmen, men kan ikke klare seg alene stort lenger. Både Astri og Lars selv, vet det. Didrichsen er også tilbake i bygda. Han har forandret seg, og er ivrig etter å innynde seg hos Astri. Men vondest er det at Klara Victoria ikke har det bra. Hun mobbes av ungdommene i bygda. Hun er i ferd med å bli en vakker, ung dame, og de andres blikk føles sterkt på kroppen. Astri forsøker å hjelpe, men Klara Victoria er blitt stor nok til å prøve seg på livet alene ...
Litj-Klara satt på kanten av den enkle køyen. Astri gikk fram, og satte seg ved siden av datteren.
- Spara batteriet no, mor, lød det stille. - Du treng ikkje å sjå på meg.
Gud, som den tynne stemmen skar inn i sjelen til Astri, og vekket alt som var av dårlig samvittighet! Hva skulle hun si?
Og da var 50 bøker omsider nådd - det er litt av en bragd, det. Og ennå er det på langt nær over virker det som. Snakker vi snart om en ny, norsk serierekord?
Ditleff har vært både venn og fiende og alle nyanser imellom i løpet av serien. Og selv om han på mange måter har vokst og utviklet seg til det bedre i løpet av årene som har gått siden vi først stiftet bekjentskap med ham, så har ikke den retningen handlingen ser ut til å ha vendt seg mot falt i smak her hjemme. Da dette så ut til å forsterkes i begynnelsen av boka må det innrømmes at interessen var laber. 50 bøker, 3 giftermål og 2 skilsmisser må vel sies å være mer enn lang nok ventetid og nok utsettelser, selv om forfatteren helt sikkert vil oppfylle lesernes ønske senere...? Men å få inn enda en forsinkende floke på veien dit var særdeles lite fristende, selv om den burde bli avklart på noe vis.
Hvordan dette utvikler seg videre skal være usagt, men ved hjelp av noen fortellertekniske grep fra forfatterens side ble leseopplevelsen mye mer positiv enn først antatt, i et tempo uten unødvendigheter og snikksnakk. Her ble virkelig leseopplevelsen vendt fra den ene ytterkanten til den andre når det gjelder denne spesifikke saken. Gledelig!
Det mangefasetterte forholdet mellom mor og datter har derimot interessert meg fra starten av. Det har vært nært, fortrolig og lunt, men oppleves nå ofte sårt og vanskelig. Det er ikke lett å bli voksen, å ville høre til, å få delta på dans og moro sammen med venner - og forelske seg. Å få prøve vingene, samtidig som man ønsker en trygg og solid havn hjemme. Og når man har en mor som har hatt et liv litt utenom det vanlige og har vært og fortsatt er ganske synlig i bygda, så kan man få høre litt av hvert fra omgivelsene og jevnaldrende. Det er lett å sympatisere med ungjentas situasjon, og å leve seg inn i det som skjer med henne og rundt henne. Ingen store overraskelser så langt, men likevel utfordrende, spennende og underholdende.
Avslutningen er grufull på flere måter, men oppløftende likevel. Om akkurat dette kapitlet nå er ferdigskrevet så vil det ikke bli felt noen tårer akkurat, for et endelig punktum hadde passet veldig godt. Jeg er spent på å lese mer om Klara Victoria, Vicky, og hennes brytningstid og vei mot voksenlivet framover, og håper på mer frisk handling både for henne og moren om dette nå legges dødt.
Mor og datter viste seg å være lettlest og underholdende, med humorglimt, skadefryd, nedturer og oppturer. Nå kan bok 51 bare komme, forventningene til kommende handling er ikke dempet.
Karakter:
Lest:
3. mai 2011
Neste bok:
Jeg er Vicky
Forrige bok:
Det store sviket
