Nye tider
Villblomster 13, Kate Helen Simonsen
Schibsted, 2010
ISBN: 978-82-516-4530-0
252 sider
Lengst inne i fjordarmen ligger bygda Vik. Et lite sted med storgårder og husmannsplasser - og mennesker som drømmer om å skape et godt liv for seg og familien. Her vokser Elina opp.
Elina har bestemt seg for å reise til Bjørnar. Det er nå eller aldri. Men hun gruer seg voldsomt. Hva vil familiens hans synes om henne? Ei husmannsjente og enke med tre barn, hvorav bare ett er hennes ...
Nicholas overtaler Marie til å besøke Brunstad. Aldri hadde hun trodd at hun skulle dra hjem til den mannen som hadde gjort moren hennes så mye vondt. Men plutselig befinner hun seg på gården hans.
Forventningene var hos meg sterkest knyttet til Elina denne gangen etter det store vendepunktet i forrige bok. Hun og barna står foran et helt nytt liv nå som hun skal flytte til Sveio og Måkevika, og det er jo vedmodig å forlate Vik både for henne og oss lesere. Heldigvis slipper vi likevel ikke taket helt, i og med at størstedelen av persongalleriet fortsatt befinner seg her fremdeles. Likevel skal det bli godt med noe helt nytt kjenner jeg.
Selv om det lakker og lir litt før avskjedens time i boka, er det ikke noe tomt vakum i mellomtiden. Boksidene er fylt med nære og varme stemninger, skildringer av hverdager og familieliv, avbrutt av diverse spenningsvekkere og høydepunkter. Så da gjorde det egentlig ikke så mye om ting drøyet litt likevel, dagene før reisen og opptakten til den var underholdende nok selv om den største interessen som nevnt var knyttet til det som ville komme etterpå.
- Der ligger Solheim! ropte Oliver og pekte.
Elina stirret mot den storslagne gården. Hun var overveldet. Hun hadde ikke trodd Solheimgården var så stor. [...] Det var altså her hun og Bjørnar skulle dele livet som mann og kone; dele sorger og gleder, dager og netter. Brått kjente hun et stikk av frykt. Var det virkelig rett av henne å komme hit? Men så skjente hun på seg selv. Det var for sent å angre nå. Dessuten ønsket hun jo dette av hele sitt hjerte.
Spesielt de siste kapitlene i Nye tider var gledelig lesing, her fløy sidene unna. Romantikk og kjærlighet, nervøs forventning og fine oppvelelser for små og store. Det er godt med slike partier også der man kan slappe av og glede seg med karakterene, og det legges uansett inn små stikk og hint om at livet i Sveio likevel ikke vil bli helt problemfritt og kjedelig. Slutten er også som den bør være, en skremmende og uviss situasjon setter punktum for bok nummer 13 i serien.
Nå ser jeg fram til å lese mer om Elinas nye liv i neste bok, det er fortsatt det jeg er mest spent på å få vite mer om.
Karakter:
Lest:
28. november 2010
Neste bok:
Redningsmannen
Forrige bok:
Hjertesorg
