Om forlatelse
(Originaltittel: Atonement)
Ian McEwan
De norske bokklubbene AS, 2008
ISBN: 978-82-525-6865-3
330 sider
En dramatisk hendelse en varm sommerdag i 1935 danner utgangspunktet for denne romanen. Cecilia og Robbie, som har kjent hverandre fra de var små, blir ofre for den 13-årige Brionys ustyrlige fantasier. Briony begår en forbrytelse som hun resten av livet kommer til å forsøke å bøte på.
Om forlatelse hadde jeg store forventninger til etter å ha lest kommentarene på baksiden av boka, der norske kritikere skryter boka opp i skyene. En av dem skriver at Om forlatelse må være en av Ian McEwans aller beste bøker. Jeg har ikke lest noen andre bøker av forfatteren tidligere, men boka falt ikke i smak hos meg. Og dermed gjør den ikke sitt til at det frister å prøve ut noen flere av forfatterens andre bøker med det første heller...
Jeg synes det tok utrolig lang tid før historien ble sparket i gang og det kom noen glimt av spenning. På side 88 holdt jeg på å legge fra meg boka og bare gi den opp, men jeg bestemte meg for å lese videre og gi den en sjanse til. For det er utrolig sjeldent at jeg gir opp en bok, vanligvis leser jeg til siste slutt uansett. Først rundt side 150 skjer endelig det som er avgjørende i historien, hendelsen som leder til at Briony lyver og dermed ødelegger livet til flere mennesker rundt seg. Men selv ikke denne episoden greier helt å fange interessen min, og jeg synes at handlingen også etter dette vendepunktet er treg og gir meg lite. Briony er litt fascinerende, men det gjør ikke starten noe bedre alt i alt.
I del 2 og del 3 får vi lese om henholdsvis Robbie og Cecilias liv etter den fatale kvelden, uten at det egentlig gjør så stor forskjell. Det er greie skildringer som innimellom greier å engasjere meg litt, men boka kommer likevel aldri skikkelig i gang eller får et løft synes jeg. Krigsskildringene og sykehusskildringene har jeg dessuten lest om før i andre bøker - og der bedre beskrevet og med mer spenning og driv enn hva jeg fant her. Det er ikke det at boka er dårlig skrevet, den fenger rett og slett bare ikke på en skikkelig måte. Og det er faktisk kun helt mot slutten, på de aller siste sidene, at jeg først får en liten aha-opplevelse og blir skikkelig nysgjerrig. Slutten er trist, den overrasker og skaper refleksjon og tanker, og det var de sidene jeg fikk mest utbytte av. Hadde bare resten av boken føltes likedan!
Andre kan sikkert ha stor glede av denne boka, men den var ikke "my cup of tea". Kanskje filmatiseringen er bedre/annerledes og kan være noe for meg? Jeg har den liggende også..
Sterk 2'er.
Karakter:
Lest:
7. - 9. februar 2009
