Opp i flammer
(Originaltittel: Catching Fire)
Suzanne Collins
Gyldendal, 2009
ISBN: 978-82-05-39101-7
470 sider
Oppfølgeren til den sensasjonelle og rystende bestselgeren Dødslekene er her!
Mot alle odds vant Katniss og Peeta fra det lutfattige distrikt tolv de årlige Dødslekene. Men seieren ble deres gjennom å trosse det mektige og nådeløse Capitol, som tapte ansikt og autoritet. Det skjer ikke ustraffet. Et halvt år etter seieren skal vinnerne ut på en seiersturné gjennom distriktene, der de tvinges til å møte familiene til sine drepte konkurrenter. Samtidig er det noe som ulmer i befolkningen. Det går rykter om begynnende opprør i flere av distriktene. Til sin store redsel skjønner Katniss og Peeta at de har en viktig rolle i dette opprøret ...
Katniss og Peeta overlevde de fryktelige Dødslekene i forrige bok, men kampen er likevel ikke over. Nå befinner Katniss og Peeta seg igjen i en dødelig fare. Om de ikke greier å overbevise innbyggerne i distriktene om at de virkelig er forelsket og ikke spilte et taktisk spill, står både deres og den øvrige familiens liv på spill. For små gnister er skapt, og det ulmer til opprør...
"[H]vis en jente fra Distrikt 12, av alle steder, kan trosse Capitol og slippe helskinnet fra det, hva skal hindre dem i å gjøre det samme?" sier han. "Hva skal for eksempel hindre ... et opprør?
Det tar en stund før den siste setningen synker inn. Så treffer den meg med full tyngde. "Har det vært opprør?" spør jeg, både skremt og litt oppløftet ved tanken.
I Opp i flammer møter vi mange av de samme ingrediensene som i første bok, men dette videreføres, utvides og får en enda mer alvorlig undertone. Ved siden av å være en susende underholdningsbok er samfunnskritikken fortsatt tilstedeværende på overflaten, og offervilje, trofasthet, kjærlighet og mot blir viktige egenskaper å ha med seg i kampen. Noe av innholdet er annerledes og nytt denne gangen, men det som i utgangspunktet fenget og fascinerete meg i bok 1 blir beholdt også - overraskende men gledelig nok. Akkurat hva skal ikke sies rett ut i frykt for å ødelegge for nye lesere, men jeg gliste fornøyd da denne vrien dukket opp. Likte man bok 1 er sannsynligheten høy for at fortsettelsen i bok 2 ikke skuffer.
Den samme enkle, personlige fortellerstemmen gjør at sidene blir raskt lest unna, og den alvorlige, overhengende faren og det gryende opprøret skaper et fengende driv framover. Forfatteren har igjen skrevet inn uventede svinger i plottet, som overrasker leseren, skaper nervepirrende forventninger og gjør det vanskelig å ta pauser fra boka. "Jeg må bare lese videre"-faktoren er høy, selv for en leser som ikke kan kalles ungdom lenger. Jeg ser ingen grunn til at voksne spenningssøkende lesere skal sky disse bøkene pga. hva som opprinnelig er målgruppen.
Det siste kapittelet og den siste setningen er omkalfatrerende og knusende, og det er dermed bare å glede seg til det siste og avsluttende bindet i trilogien. Forhåpentligvis vil Suzanne Collins sette et punktum som står like sterkt som de to første bindene. Denne lesehesten galopperer over til Fugl Føniks umiddelbart!
Karakter:
Lest:
17. - 18. juli 2011
Neste bok:
Fugl Føniks
Forrige bok:
Dødslekene
