Partisanens datter
(Originaltittel: A Partisan's Daughter)
Louis de Bernières
Pax Forlag, 2009
ISBN: 978-82-530-3169-9
176 sider
Chris kjenner seg ensom. Hjemme sitter kona, som er like uinteressert i ham som hun er i sex. En kveld på vei hjem stopper Chris på impuls for å plukke opp en prostituert. Men Roza er ikke prostituert, ikke nå lenger. Hun er fra Jugoslavia, datter av en av Titos partisaner, og illegal innvandre. Selv om hun bare er i tjueårene, har hun allerede levd et dramatisk og omflakkende liv. Hun får Chris til å kjøre seg hjem, og det blir begynnelsen på et spesielt vennskap. I løpet av de neste månedene besøker Chris Roza så ofte han kan. Hun serverer kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt. Sakte utvikler det seg en egen nærhet mellom de to. Men forteller Roza egentlig sannheten?
Partisanens datter er en morsom, vakker og bevegende historie om kjærlighet og om historiefortellingens forførende og uunngåelige kraft.
Jeg har ikke lest noe av Louis de Bernières tidligere til tross for at jeg har boka Kaptein Corellis mandolin i bokhylla fra før, der den dessverre har stått og samlet støv i flere år. Men jeg fikk lyst til å prøve noe nytt, å lese noe annet enn det jeg vanligvis leser, og denne boka greide å vekke interessen min da jeg tilfeldigvis kom over den.
Boka handler om Chris, en godt voksen engelskmann med et kjedelig ekteskap, som møter den unge, serbiske Roza. Vi får lese om det første tilfeldige møtet deres, og selv om de to er så forskjellige som de er så fortsetter de med å møte hverandre regelmessig av flere grunner. Stort sett så bytter fortellerperspektivet i hvert kapittel og vi ser ting gjennom både Chris' og Rozas øyne. Vi blir dermed godt kjent med dem begge to og får vite hva de tenker om hverandre, noe som holder spenningen oppe etter hvert som ting utvikler seg.
Roza er den jeg finner mest interessant, naturlig nok. Hun er historiefortelleren som bergtar Chris, hun er jenta med den originale og dramatiske oppveksten, hun er tidligere prostituert og har kommet til England illegalt. En del av det hun forteller får meg som leser til å lure på om det virkelig er sant - selv om Chris sluker alt uansett hva hun sier - og den hele og fulle sannheten vet bare Roza selv. Hvor pålitelig er hun?
Mye av handlingen og stemningen i boka er grå og sørgelig, men den er likevel vakker, den forteller om ensomhet og kjærlighet på en måte som gjør at jeg kommer til å huske den lenge. Og selv om slutten var uventet og jeg gjerne skulle sett den ende på en helt annen måte fordi jeg ønsker det på deres vegne, så setter siste setning i boka punktum på en trist-fin måte.
Karakter:
Lest:
18. - 19. mars 2009
Les også:
Kaptein Corellis mandolin
