Purpur
Vibeke Løkkeberg
Forlaget Oktober, 2002
ISBN: 82-495-0126-8
287 sider
Siden antikken var purpur blitt fremstilt ved hjelp av et sekret fra snegler, og fargestoffet var svært kostbart. I 1458 ble en tidligere forfatter av erotiske skrifter, Aenas Silvius Piccolomini, pave i Roma. Han ville få i stand et korstog mot Konstantinopel, og for å nå dette målet trengte han purpur. I et kloster på den norske vestkysten heter han purpurfargersken Anna. Hun blir gift med pavens livvakt, og skal tjene kirken med sin hemmelige kunnskap om fremstillingen av sneglepurpur.
Purpur er en roman som kombinerer et unikt historisk materiale med detaljskarp fortellerevne.
Purpurfargersken Anna hentes fra Nonneseter kloster og føres til Roma, for å dele purpurskatten med mannen som noen år senere blir pave Pius 2. Anna blir gift med Lorenzo, en av pavens livvakter, og de bosetter seg på en gård i Val d'Orcia. Annas hemmelighet er verdifull - purpur er like mye verd som perler og gull. Men hva skjer så den dagen Anna ikke lenger kan gi paven det han begjærer?
Purpur er en historisk kjærlighetsroman fra renessansens Italia, som forteller om hvordan det var å være kvinne på denne tiden. Spesielt om man har en posisjon og skiller seg ut fra det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, i en verden der menn sitter med makten og religion og tro står sterkt.
Jeg har såvidt hørt om Vibeke Løkkeberg tidligere, og fått med meg at hun er filmregissør og skuespiller. At hun også har skrevet bøker, hadde jeg ingen anelse om før jeg kom over Purpur på en bruktbokbutikk her i Trondheim. At Løkkeberg tidligere har jobbet med film sladrer språket i boka om, gjennom frodige, visuelle skildringer, spesielt av det toscanske landskapet. Fortellingen om Anna blandes elegant sammen med farge- og malekunst, arkitektur og historisk korrekte detaljer, som skaper en spennende og troverdig ramme rundt.
Utenfor vinduet kunne hun se rader av drueranker og oliventrær, åser med hvetemarker og raviner med hvit leire. I de delene av dalen hvor det hadde vært hogst, lå nedhogde eikestammer. Hun reiste seg fra sengen og gikk bort til vinduet. Huset lå på en åskam midt i Val d'Orcia, og hun kunne se i alle himmelretninger. [...] Byen Corsignano lå ovenfor dalen med utsyn til Monte Amiata, men ikke lenger borte enn at hun kunne høre klokkene i San Francesco-kirken.
Dessverre treffer ikke boka meg helt likevel. Purpur inneholdt en spesiell historie, men den krøp ikke inn under huden på meg, og jeg manglet iveren til å lese den ut raskt selv om lesingen ellers var problemfri. Jeg angrer likevel ikke på kjøpet, for jeg synes epoken vi får lese fra er ganske fascinerende. Det historiske bakteppet var helt klart det jeg likte best med boka.
Karakter:
Lest:
23. - 25. april 2010
