Rebekkas arv
Rosehagen 34, Merete Lien
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34259-3
253 sider
Aksel sier ja til å vikariere på fyret på Jomfruland, uten først å spørre Emily. Det får henne til å frykte at han mistrives på hotellet.
Sten Rygg påstår at han så Rebekka drepe sin ektemann, og at Konstanse følgelig ikke kan få sin morsarv. Men gifter hun seg med ham, lover han å holde på hemmeligheten ...
"De er blek," sa Sten Rygg. "De har ikke tenkt å besvime igjen?"
"Jeg roper på vakten! Ikke kom nærmere!" ropte Konstanse.
"Vakten er satt ut av spill. De kan skrike så mye De vil. Ingen hører Dem."
Drivhuset var ikke lenger varmt. En isnende kulde kom opp fra bakken og truet med å lamme henne.
En ny fiende kommer sterkt inn i handlingen og skaper utrygghet og irritasjon. Nåja, ny er riktnok å ta hardt i, men han er i alle fall ingen "gjenganger" sammenlignet med vår andre seiglivede antagonist, og har tidligere spilt en litt mer tilbaketrukket rolle. Det hele utvikler seg til en kamp om penger, med anklager, trusler, frykt og løgner som våpen. Når nøden er størst er familien nærmest, og Konstanse vil kjempe med nebb og klør for arven etter sin mor. Men hva er egentlig mest verdifullt? Frihet og trygghet - eller stor rikdom?
Rosehagen har tidligere vært en av mine favoritter, spesielt under de store spenningstoppene som utspilte seg i Tyskland og England for noen bøkers tid tilbake. Men også fra begynnelsen av, med utgangspunktet i løgnen om Emilys identitet, hukommelsestapet hennes, den nye familien hun brått fikk vite hun hadde i Kragerø og hennes første ekteskap blant annet, fenget godt og vedlikeholdt leseiveren i høyeste grad. Nå er ikke iveren etter å kaste seg over neste bok og å "finne ut hva som skjer" like stor, dessverre. Flere av bikarakterene som det veksles mellom de gangene Emily selv ikke er i sentrum interesserer meg lite eller ikke like sterkt som tidligere, og den følelsen har vært tilstede i flere bøker - med noen få unntak. Om et par av dem hadde blitt skrevet ut av serien, så hadde de ikke blitt merkbart savnet.
Det føltes heller ikke "tvingende nødvendig" å lese videre de gangene Rebekkas arv ble klappet igjen og lagt bort. Selv om lesingen i seg selv gikk smidig, persongalleri og miljø fortsatt var levende og velkjent og deler av handlingen var småspennende, er suget likevel dempet. Om det nå hadde lakket mot slutten av serien hadde det ikke forårsaket noen store protester fra min side. Det er i skrivende stund få saker jeg er nysgjerrig på og/eller ser fram til å få lese om videre kontra tidligere, noe som er synd ettersom jeg som nevnt omtalte Rosehagen som en favorittserie i flere år. Likevel vil jeg ikke avskrive serien etter denne boka heller, for jeg vet hvor sterkt det kan gnistre av disse bøkene når alt klaffer i mine øyne. Og det kan jo snu igjen?
Siste side avsluttes med en cliffhanger som seg hør og bør, og det ser ille ut for den som ufrivillig er innblandet denne gangen. Nå er riktignok mitt største håp at dette kjapt vil utvikle seg til å bli en sorti for en annen karakter, ettersom jeg går fryktelig lei til slutt når de samme skurkene blir brukt igjen og igjen og igjen...
Karakter:
Lest:
7. juni 2011
Neste bok:
En brikke i spillet
Forrige bok:
For kjærlighetens skyld
