Rikka Gan - Fernanda Mona
Ragnhild Jølsen
Aschehoug, 2008
ISBN: 978-82-03-19361-3
302 sider
Rikka Gan (1904): Den unge og vakre Rikka blir hold-dame for den rike eieren av gården som hennes bror og svigerinne forpakter. Slik kan familien trygt få bli sittende, selv om de ikke lenger eier Gan. Rikka ofrer alt for slekten - sine drømmer, sin sjel og sin kropp.
Fernanda Mona (1905): Fortellingen fortsetter idet Rikkas niese vokser opp og forsøker å realisere de drømmene om sannhet og kjærlighet som tanten måtte oppgi. Men nok en gang går en ung kvinne under, denne gangen fordi hun er rykket ut av sin slektssammenheng.
Denne dobbeltboka har vært nattbordsboka mi de siste ukene. Den har ikke blitt prioritert høyest, men jeg har da lest meg gjennom den med små steg kveld etter kveld likevel - med noen små opphold der det å stupe rett i seng og sove dessverre var mer nødvendig.
Sorte lå Gan gårds hus med sitt søvnige ekko, og trerøttene skalv nede i haven.
Sol kom gnistrende ved sommertid, klar og sterk som bare sommersol kan gnistre. Maktet ikke gnistre i noe på Gan: Ikke i en taksten på mønet. Ikke i en enslig rute. - Det torde da tjene som en lignelse dette, hvordan Gan gård ved sjøen nu ikke lenger hørte dagen til, - slik den lukket seg sammen, tett og tverr, og sov i sin falne storhet.
Men når mørket kom sivende opp av vannet og ut av skogen - når månen kom glidende ildrød over sjøen - når skyggene leiret seg sorte og dype - da var det at Gan gårds hus våknet og vokste. Og det ble en mummel av historier og minner, en sus og en hvisk som av mennesker der hadde levet.
Og sagn som gnistret i mørket.
Romanens nåtid er satt til rundt 1800, og innledningen presenterer oss for sorte, dystre bygninger, som selv solen ikke evner å skinne på. De hører natten til og er hemmelighetsfulle, tunge og skremmende. Denne beskrivelsen av gården Gan som møter oss på første side er toneangivende for resten av romanen. Gotiske trekk, mystikk og mørke strømninger akkompagnerer historien om Rikka Torsen og hennes offer for å beholde gården innen slekten. Slektsbånd og arv er særdeles viktig, og den gamle ættegården står i sentrum for handlingen. Dette er med på å avgjøre den ville, sammensatte Rikkas skjebne. Vi får oppleve lengsler og hverdag, attrå og undergang.
Romanen er full av symboler og "les mellom linjene og du skal finne", språket har et arkaisk preg med repetisjoner og bruk av mye bindestrek. Det er ikke ubehagelig å lese når man blir vant til det, etter noen sider burde det være grei skuring.
Fortellingen om Rikka Gan er både sterk og tragisk, og sluttscenen var både uforglemmelig og høytidelig vakker. En perfekt avslutning på en helt spesiell kvinneskjebne.
Ragnhild Jølsen uttalte selv om Rikka Gan: "Jeg har lagt min egen sjæl i denne bog, og for mig vil den sikkert altid stå som den sandeste og bedste."
Sagaen slutter ikke med Rikka selv, men videreføres i Fernanda Mona. Her følger vi den unge Fernanda, Rikkas niese, som ikke lenger vil ha noe med ættegården å gjøre. Hun vil frigjøre seg fra lenkene som tynger, og finne sin egen lykke og kjærlighet. Men kan skjebnen forandres, kan hun slippe unna slektsforbannelsen...?
- For kvinnene på Gan de utdør ikke lett, - hadde prokuratoren skrevet. - Det er min mening, at først opphører deres saga, når de farer langt fra gården, og blodet blandes med andre slekters blod. [...] Ofte må jeg spørre meg selv, hvorfor det er slik en forbannelse i det, som er gammelt. Og svaret lyder: Jo, fordi det gamle er stivnet, fordi det gamle er festnet. Det unge kan formes, det gamle aldri. Men det gamle kan vel fødes påny? Kanskje noe, men slett ikke de gamle gårder, slett ikke de gamle slekter.
Ungdom og alderdom, slektens forbannelse, løsrivelse og fengsel - alt innsvøpt i mytisk diktning med både drøm og virkelighet, sagn, eventyr og annen folklore innblandet. Språket er også i denne boka rytmisk og høytidelig, det kler historien om Ganfolket godt. Vekten på arv og determinisme er igjen tydelig, og Fernanda Monas skjebne er heller ikke av de lyseste. Også her er avslutningen svært passende.
Gangaupene derimot sørget for flere sprelske og kostelige innslag underveis, en kontrast til de andre kvinnelige karakterene og deres vanskeligheter og kamp. De to kommer nok til å sitte lenge i bevisstheten både på godt og vondt.
Disse to bøkene skal leses om igjen senere, jeg tror nok jeg får mye mer utbytte av og sammenheng i historiene da, og vil nok ganske sikkert oppdage enda flere lag og detaljer. Fram til da har jeg noen tanker og handlingsbiter å grunne på, og jeg kommer nok til å utforske forfatterskapet videre også når jeg får tid. Så langt har det vært spennende og interessant å lese verk av en gammel forfatter som det virker som mange ikke har lest noe av, enn si hørt noe om.
Rikka Gan får 5 stjerner, mens Fernanda Mona får 4. Jeg har satt den laveste karakteren til å telle samlet.
Karakter:
Lest:
26. jan - 20. feb. 2011
Les også:
Hollases krønike
