Sankt Antonius' ild
Sagaen om Sunniva 11, Liv Almendingen
Cappelen Damm, 2010
ISBN: 978-82-02-33300-3
254 sider
Et ukjent skip nærmer seg Nidaros. Samtidig må Krake-Maja ut i et nattlig sykebesøk. Synet som møter legekona fyller henne med gru. Kvinnene i skomakergården hjelper de rammede, og mortensmesse nærmer seg ubønnhørlig - dagen da Sunnivas rugkaker skal fortæres. Noen har alt fått prøvesmake, andre stjeler seg til en bit, lykkelig uvitende om at straffen blir verre enn de kunne forestille seg ...
"Hildegunn?" Sunnivas rop ble kastet tilbake fra husveggene. Kunne hele huslyden ha reist til Oslo? "Er noen hjemme?" Pusten hennes gikk i engstelige hiv. Lå Hildegunn syk og alene der inne? Hun bråsnudde på hodet da ei skjære skrek hest. Den slo seg ned i toppen av ei bjørk og ble sittende og stirre ondt på henne med svarte øyne. Uhyggen krøp nedover ryggen hennes idet hun satte foten på trammen. Fortsatt hørtes ikke en lyd innefra. Noe måtte være galt. Fryktelig galt.
Sankt Antonius' ild: En lokkende tittel som jeg ikke ante hva skjulte. Det er artig når en bok bærer en tittel som skaper litt undring, og ikke heter det samme som ørten andre bøker.
Og tittelen kunne ikke vært mer passende heller ser jeg nå i ettertid...
Du vet at en bok underholder når du bare skal lese litt i den før du legger deg, og plutselig oppdager du at du er på siste side! Det er fort gjort å glemme tid og sted og forsvinne inn i middelalderens Norge og Spania, og ta del i Sunnivas, Ragnhilds, Anders', Agnes' og de andres liv nok en gang.
Noe av det jeg likte best ved boka, var blant annet den lille kjærlighetshistorien som utvikler seg sakte men sikkert. Så var og usikker, og likevel så engasjerende. Spesielt fordi det gjelder to karakterer jeg har blitt veldig glad i. Agnes' nye rolle og arbeid er også spennende lesing, sammen med den harde og ofte nådeløse virkeligheten som skildres. Som et menneske som lever i 2010 er det vanskelig å tenke seg til hvordan det må ha vært å leve med usikkerheten, farene, troen og overtroen som florerte på denne tiden, men serien gir et godt og realistisk innblikk i hvordan det kunne være i disse hverdagene og livene.
Det er mye dyster og trist lesing, Sankt Antonius' ild er en mørk bok på flere felt og denne gangen rammes mange... Men nå er ikke dette noen glansbildetid heller. Dessuten synes jeg varmen mellom karakterene og de gode stundene som skrives inn langt på vei jevner ut de vonde partiene og hendelsene.
Slutten er både tragisk og hemmelighetsfull, og sammen med utviklingen i spesielt én annen sidehandling ser det ut som det brygger opp til noe stort i den kommende boka. Forventningene er i alle fall høye, og fingrene er krysset for at noen gjetninger slår til. Neste bok, takk!
Karakter:
Lest:
5. november 2010
Neste bok:
Budbringeren
Forrige bok:
Jonsokdans
